Ytring:

Kan vi gjøre Norges framtid til NTNUs sommervisjon?

NTNU-tankesmien bør ikke bare studere virkeligheter, men få nye virkeligheter til å oppstå, skriver Arne B. Johansen.

Arne B. Johansen er professor emeritus ved NTNU Vitenskapsmuseet.
Publisert Sist oppdatert

Gjennom etterkrigsårene har vi omgjort Bygde-Norge til vidder med forlatte småbruk og dyretomme beitemarker. Innsprengte hyttefelt, turisthotell, byer og tettsteder med asfaltveger forsterker bare forlattheten.

Og kysten fylles av oppdrettsanlegg, vindparker, digre fangstbåter, hurtiggående lystbåter og cruise-skip som egentlig er giganthotell plassert på flåter.

Bør NTNU bidra til at bruken av landskap og kyst kommer ut av dette sporet? Vi har kunnskap for slikt nybrottsarbeid både på Gløshaugen og ellers. Og kommunikasjonsteknologien er perfekt hjelp til mangefaglige angrepsmåter, uten hensyn til samarbeidspartnernes geografiske plass.

I etterkrigstiden er Norges ferdiggjøringsnæringer avviklet, og produksjon av råstoff og energi har tatt over. Vi hører at også statlige Eksportkreditt Norge er dypt bekymret for tilstand og tendens. Til og med i en sammenlikning de gjør med Sverige faller Norge dårlig ut i et enkelt framtidsperspektiv.

Hvordan vi kan gjenskape næringsmangfoldets nærhet og trivsel, er bekymringen hos Eksportkreditt. NHO og LO slutter seg til. Innsnevringen av næringslivet begynte for alvor med vasskraftutbyggingen til Gerhardsen og Lie etter siste krig, og har fosset videre langs samme grøft. Det er bare å gå i en butikk og se hvor få varer som er norsk-produserte. Tar man dessuten bort varer fra bedrifter med norske navn under utenlandsk fond-eierskap, blir nesten ikke noe igjen som har Norge-omsorg i sentrum.

Det var vel aldri tanken at Norge skulle gå over til å bli Europas råstoffproduserende utmark, slik Hitler drømte om? Kapital til fornyelse av næringslivet har vi rikelig av, bare ikke Norges Banks fondsstyre får lov til å sende alt utenlands.

Kan det være nytenkning som mangler i samfunnsplanleggingen? Kanskje kan NTNU lede an i gjenoppbyggingen av det vi skal leve av om 100, 200 eller 500 år?

Ettersom forskere tror bergfast på årsaks-sammenhenger er det rart at man ikke tenker mer fast på framtida: Blyanten min faller i golvet med et smell hver gang jeg slipper den, uansett hvor mange ganger jeg gjør det. Slik vil det nok være med blyanter om tusen år også. Vi kan vel bruke denne uløselige bindingen fra årsak til virkning til å hjelpe fram en bedre framtid i det norske landskapet.

Vi kan ikke samtidig både tro og ikke-tro på årsaksprinsippet: Det vi gjør i dag vil sannsynliggjøre eller nødvendiggjøre virkeligheten til våre etterkommere, slik den gigantiske vasskraftutbyggingen har gjort. Vi mener selvsagt ikke at landskapet skal bli folketomt om 1000 eller 5000 år og at livskvaliteten til folk da ikke angår oss?

Hva skal vi altså bruke NTNU til? Skal også vårt universitet fortsette å være bare en høyere yrkesskole som leverer kunnskap etter bestilling, eller skal vi aksle en større trøye: NTNU-tankesmien bør ikke bare studere virkeligheter, men få nye virkeligheter til å oppstå. Kan vi gjøre Norges framtid til NTNUs sommervisjon?