Ytring:

Ytringer i en sak vil aldri beskrive hele personen

Eikrem-saken tangerer fenomenet identitetspolitikk, da saken dreier seg om hva en universitetsansatt kan si om en minoritetsgruppe. skriver Marie Indahl i dette innlegget.

Det er ikke mulig å gripe og forstå verden gjennom det ene vinduet. Å anklage en kollega for å se ut av feil vindu uten å peke på et alternativt vindu, faller på sin egen urimelighet og hindrer samtidig framtidsrettet dialog (arkivfoto).
Publisert Sist oppdatert

Vi forstår verden når vi snakker om den igjen og igjen. Friheten til å dele meninger, oppfatninger og tolkninger virkeliggjør ganske enkelt oss som mennesker og dermed vår verdighet, ifølge Hanna Arendt. For å lære å være menneskelig, trenger vi å møtes til offentlige samtaler, debatt og meningsutveksling. Det offentlige rommet må derfor fungere for dette formålet. Arbeidsplassen er et sånt offentlig rom, som må være åpent for dialog. Jeg er usikker på om det er tilfelle på alle arbeidsplasser i dag, selv om vi liker å si at det er sånn.

Konflikt som skjult maktkamp

Alle er vi vel mer eller mindre opptatt av å se og erfare verden slik den virkelig er. Når verden deles av mange mennesker og samtidig oppleves forskjellig av den enkelte, blir jeg like forundret hver gang en ansatt møttes med negative reaksjoner, endatil sanksjoner, for å kommunisere sitt standpunkt. I Eikrem-saken ved NTNU er ytringsfrihet definert som dreiepunkt, da det i kjølvannet av en meningsutveksling, Eikrems digitale debattinnlegg, oppstod en konflikt ved instituttet hans.

I saker om ytringsfrihet kan det skje at en konflikt er noe annet enn uenighet om hva som er lov å ytre. Konflikten kan være en skjult maktkamp. Å sette ytringsrommet i sammenheng med definisjonsmakt, aktualiserer Hannah Arendts tanker om frihet og verdighet. Blir maktkampene negative i den forstand at de hindrer noens deltagelse, reduseres samtidig denne personens frihet. Samtidig risikerer vi som er tilskuere, mulighetene våre til å gripe og forstå verden. Samtalene, meningsutvekslingene og dialogene kan stilne. Den gjensidige avhengigheten av hverandre kan også løsne, og det oppstår en taus kultur.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her .

Monstre finnes ikke

Professor emeritus Nils Christie poengterte stadig, da jeg studerte kriminologi på 1990-tallet, at monstre ikke finnes. Det er vi som lager dem når vi møter handlinger og meninger vi verken liker eller aksepterer. Det er lett å blande person og meningsutveksling. Derfor er det desto viktigere å ha det klart at et menneske er sammensatt, og at ytringer i en sak aldri beskriver hele personen.

Det er forresten det samme med teori. Den ene teorien vil aldri fullt ut gripe det fenomenet den prøver å beskrive. Så hvorfor er det så lett å henge en såkalt konflikt på en ansatt og redusere denne personen til kun dette ene?

Kjell Underlid (2013) skriver med empiri fra en høyskole følgende om maktkamp:

I slike «moderne» arbeidsmiljø vil det gjerne eksistere normer mot «rå maktmisbruk» og synleg mobbing, og arbeidsmiljølova og HMS-apparatet vil vere barrierar mot slik oppførsel, som såleis straks vil bli møtt med negative sanksjonar. Men det kan då vere at maktkampane får nye former – meir uformelle, meir diffuse, mindre synlege, og meir intelligente på ein slu måte. Dermed blir det vanskelegare å føre prov for uakseptabel maktmisbruk, å forhalde seg til slik maktmisbruk for å sette ein stoppar for den. Dominatorane støttar seg ikkje nødvendigvis på ein formell leiarposisjon for å legitimere utilbørleg sosial dominans, men søker kanskje legitimeringsgrunnlaget ved å prøve å vise til at den dominerte ikkje lever opp til ideal om korleis arbeidet bør utførast eller kva som er passande veremåte på jobb, jamvel om det er ulike syn på dette. Dominatorane søker å vinne støtte for ein bestemt situasjonsdefinisjon ved slike høve (s. 19)

Sensur av motstemmer

Eikrem-saken tangerer fenomenet identitetspolitikk, da saken dreier seg om hva en universitetsansatt kan si om en minoritetsgruppe. Underlid kunne ha tilføyd at dominatorene også kan anklage den dominerte for feil verdier og holdninger i sine ytringer så vel som i handlinger. I så fall hadde Underlid beskrevet hvordan identitetspolitikkens fanebærere sensurerer motstemmer ved å definere dem som diskriminerende, rasistisk og undertrykkende. En framgangsmåte, som ifølge forfatteren Margaret Atwood har vokst fram for å eliminere ambivalens i den så ambivalente moderniteten vi nå erfarer, jamfør professor emeritus Zygmunt Baumans samtidsdiagnose. Som vi alle vet kan det ambivalente (motstridende, usikre, uløste og mangelfulle) være smertefullt.

Budskapet fra Underlid lyssetter imidlertid hvordan en klage på en kollegas prestasjoner, væremåte, holdninger og verdier kan være et fordekt maktspill. Et fordekt maktspill er ødeleggende både for den som utsettes for det og for arbeidsplassen, fordi det ofte splitter.

Teorier som vinduer mot verden

Sosialpsykologen Hilde Eileen Nafstad (2004) sier det så fint når hun beskriver teorier som vinduer mot verden:

En teori kan sammenlignes med et vindu. Et vindu åpner, som alle vet, opp mot verden og livet der ute. Noen vinduer gir ganske like utsikter. Andre gir svært forskjellige utsikter. På tilsvarende måte fungerer psykologiske teorier som horisonter eller utsikter mot virkeligheten, mot dagliglivet og samfunnet. (s. 56)

Det er ikke mulig å gripe og forstå verden gjennom det ene vinduet. Å anklage en kollega for å se ut av feil vindu uten å peke på et alternativt vindu, faller på sin egen urimelighet og hindrer samtidig framtidsrettet dialog. Det innskrenker oss som verdige mennesker, ville kanskje Hannah Arendt ha sagt.

Sunn konkurranse gir gevinster. Likevel er det samspillet og samspillsmulighetene et universitet hviler på. Den vitenskapelige diskurs, diskusjonene og dialogene om hvorvidt gjeldende utsiktsvinduer for å forstå fenomener holder mål eller ikke, er akademias virksomhet. Det er fastsatt etymologisk i ordet «universitet», som kommer fra ordet «universitas» at universitetet er både helhet og sammenslutning. En må komme sammen for å gripe og forstå helheter.

Tar kollega framfor ballen

Det virker som om eksempelvis noen identitetspolitikere, la oss si ved amerikanske universitet, angriper sine meningsmotstandere uten å vite at alle teorier om verden er ufullstendige, fordi ingen teori alene fanger opp hele bredden av det fenomenet som studeres. Og slik tas dessverre en kollega i stedet for ballen. Mens behovet for en dialog om hvordan et aktuelt fenomen best skal gripes an, ignoreres.

At det oppstår situasjoner hvor noen klager på kollegaers utsikt mot verden, får meg også til å undre om konkurransen ved universitetet innskrenker behovet for samspill. Har konkurransen overtatt det sosiale ved arbeidet og restrukturert samhandlingskonteksten?

Denne problemstillingen er også aktuell i forbindelse med digitalisering av arbeidsoppgaver. Alle ansatte i arbeidslivet er online store deler av arbeidsdagen. Det er ikke lenger snakk om en samhandlingskontekst, men to: en offline og en online. Begge to har fordeler og ulemper. Når konflikter oppstår, tror jeg at jeg ved å kalle på Emmanuel Levinas og hans ansiktets etikk peker på noe som kan få større betydning framover (Aarnes 1998).

I møte med den andre, er det ikke ansiktet i seg selv vi skal være vare for, eller det som kan erkjennes eller tilegnes, det som allerede er til stede. Levinas sier vi skal være vare for det som er fundamentalt forskjellig fra oss selv i de ansiktene vi møter og ta ansvar for dette før vi starter dialogen. Heri ligger en tro på det gudommelige i menneskene, som krever at vi behandler det ukjente med respekt og følgelig uten å krenke ved å kreve likhet. Vi trenger ulikhet for at universitetet skal ha mange vinduer å gripe og forstå verden med.

Litteratur:
Nafstad, Hilde Eileen (2004): «Mennesket – egoistisk ja, men også altruistisk» i Det omsorgsfulle mennesket. Et psykologisk alternativ. Oslo: Gyldendal akademiske
Underlid, Kjell (2013): Å bli hersa med. Utilbørlig sosial dominans på jobben. Oslo: Gyldendal akademiske
Aarnes, Asbjørn og Emmanuel Levinas (1998): Underveis mot den annen. Oslo: Vidarforlaget AS