Ytring:

Om UiB, NTNU og friheten

Oppstusset omkring Svein Larsens såkalte tyskervits satte tankene i gang hos professor emeritus Arne B. Johansen. Larsen er i det daglige professor ved pssykologisk institutt, Universitetet i Bergen.
Publisert Sist oppdatert
Arne B. Johansen er professor emeritus ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Universitetsfrihet i vår tid

Nå er Campus-prosjektet krympet til en byggesak, og man kan konsentrere seg om NTNUs hovedjobb, nemlig kunnskapsansvaret. Jeg hadde riktignok skrevet en slutt-ytring om byggesaken, men har nå fått slik hast med kunnskapsansvaret at jeg legger den bort. 

Begrunnelsen for hastverket er at jeg igjen kom i tvil om friheten ved universitetene, der man vel kan tro at også NTNU skal oppfattes som et Humboldt-universitet: Wilhelm von Humboldt (1767-1835) mente at universitetets kunnskapsansvar nærmest skulle være grenseløst.

I vår tid er det selvsagt ikke slik å forstå at universitetsfolk fritt kan komme med krenkende ytringer om kolleger eller politikere, og visstnok ikke noe som kan oppfattes som NATO-hemmeligheter. Men med noen slike modifikasjoner skal visst ansatte ved norske universitet framfor alt være uavhengige av Staten, og trolig av de fleste andre ytre autoriteter, enten de er religiøse eller verdslige.

Universitetet skulle være et kunnskapens fristed, der søkingen etter viten kunne drives som en uhemmet jakt. Ingen skulle foreskrive universitetsfolk hvilken kunnskap de skulle sysle med, og friheten skulle være uten tidsgrense.

Frihet uten tidsgrense

Det som har utløst hastverket hos meg akkurat nå er oppstusset omkring en forelesning av professor Svein Larsen ved mitt gamle hjemme-universitet i Bergen, der han skal ha ytret noe om Tyskland (og visstnok om tyskere) som ble tatt ille opp av en tysk student i auditoriet.

Har Humboldt-friheten bare tatt en pause i Bergen, eller er den varig innsmalnet, undret jeg da jeg hørte at UiB har reagert meget sterkt mot Larsen. Dessuten har UiB tatt studenten i forsvar, har gitt vedkommende penge-erstatning og visstnok annen oppreising? NTNU, med alle sine utenlandske studenter, må kanskje sette slik ytringsbegrensning også?

Larsens fagforening har heldigvis hatt nok vett til å til å ta sitt medlem i forsvar.

I likhet med de fleste som har tatt opp saken tør heller ikke jeg sitere hva professor Larsen visstnok ytret. Jeg er redd jeg blir medskyldig i spredning av ulovlig ytring og derfor kan bli straffet med konsekvenser, slik som kutt i internett-tilknytning, låst UB, eller utestengning fra forskningsmateriale som jeg selv har samlet inn.

En spesiell grunn til at jeg er urolig er faktiske erindringer fra siste krig, både da avvæpnede og beseirede tyske soldater trakk seg skuffet sørover i landet i tusentall og tok i bruk min gamle folkeskole med sine muldyr og feltkjøkken.

På ytterste hukommelses-tamp husker jeg også redselen 5 år tidligere da tyskerne entusiastisk syngende Horst Wessel-sangen og i jernbeslåtte marsjkolonner støvlet nordover med stridsvogner, etterlatende nedbrente hus, døde partisaner og døde kyr i alle bygder.

I undervisning, også ved NTNU har jeg nevnt dette i forhold til arkeologisk perspektiv på forholdet mellom Kontinentet og Norden, og uten å undersøke om det fantes en tysk eller tysk-vennlig student i auditoriet.

Jeg har også brukt tyskernes innmarsj i Sovjet, katastrofe-nederlaget ved Stalingrad, de tyske utryddelsesleirene, Korea-krigen og USAs andre demokrati-fremmede kriger som interessante paralleller til forhistoriske hendelser. Vi arkeologer har tradisjonelt kjent oss helt frie til å studere kulturgrenser, må vite. Men her glemte jeg spesielt å undersøke om det satt noen usa-student eller usa-venn i auditoriet.

Gjorde jeg noe ulovlig? Hadde det vært ulovlig også i 1946? Skulle jeg søkt NTNU om tillatelse til å bruke slike eksempel? Kan jeg bruke dette stoffet og all dokumentasjon i mitt fortsatte liv? Eller kan jeg dra fram slike ubehageligheter bare dersom jeg uttrykkelig presisere at jeg ikke har, eller har hatt, noen tilknytning til NTNU?

Frihet og taushet

Kunnskapsfrihet forutsetter at man har kunnskap som er omfattende og viktig, og som enten kan velges eller bortvelges. Men tilgangen til kunnskap bestemmes av dem som styrer kildene, enten det er tidsskriftredaksjoner eller internetteiere. Kunnskap som ikke meddeles, eksisterer ikke, og kan verken velges eller bortvelges. At makthavere kan hindre kunnskap i å komme fram er trolig det største kunnskaps- og demokratiproblemet i vår tid.

Men som frihetstema går jeg ikke inn i det her.