Ytring:

Å undervise for evigheten

Hjelseth mener synet på forelesninger som undervisningsmateriell oppmuntrer «faglærerne til å undervise på en slik måte at studentene like gjerne kunne sittet for seg selv og lest det samme i pensum.»

Arve Hjelseth mener gjenbruk av videoforelesninger vil føre til mindre interaktiv undervisning.
Publisert Sist oppdatert

Jeg deler ansattorganisasjonenes skepsis mot at undervisningsmateriell skal være NTNUs eiendom. Jeg erkjenner imidlertid at dette er komplekse spørsmål juridisk sett, og manglende kyndighet gjør at jeg ikke vil ha noen formening om hvorvidt NTNU har sitt på det tørre, selv om jeg intuitivt tillater meg å tvile.

Mitt anliggende her er derfor et annet. Saken er at prinsippet om at undervisningsmateriell skal kunne gjenbrukes uavhengig av den enkelte faglærers ønske eller intensjon, legger seg helt på tvers av forventningen om at undervisning skal gjøres mer interaktiv, og med større innslag av studentaktiv læring. Hvis NTNU skal kunne bruke undervisningsmateriellet senere, vil det tvert imot oppmuntre til å formidle ferdigtygde tanker, som om kunnskap er en enhetlig størrelse, som gjennom verbal eller skriftlig kommunikasjon overføres direkte til passive, men mottakelige, studenter.

Det finnes selvsagt forelesninger som er av en slik karakter at de kan fungere godt uavhengig av tid og sted. Særlig i typiske innføringsemner kan dette være aktuelt, hvor man for eksempel har noen grunnleggende perspektiver som kan gjøres rede for og problematiseres. I så fall er ofte det viktigste at faglæreren er en god formidler. På nettet kan man finne en stor mengde slike forelesninger, også fra Norge, og de beste kan være lærerike. Men mye av undervisningen er av en helt annen karakter. Også gode forelesninger gir rom for spørsmål, samtaler, diskusjoner. Hvor godt kan slike overføres til et digitalt format, hvor det sikkert også vil være vanskelig å fange opp lyden fra studentene? Og viktigere, oppmuntrer det studentene til å stille spørsmål eller kommentere hvis de vet at spørsmålet i prinsippet er for evigheten?

Dessuten har gode forelesninger, særlig på høyere nivå, ofte en drøftende og utprøvende karakter. I mindre studentgrupper er skillet mellom forelesninger og seminarer flytende. De forelesningene jeg hadde størst utbytte av i min egen studietid, var dem hvor faglæreren gjorde rede for et arbeid som var under utforskning. Det var ofte flere spørsmål enn svar og sjelden noen tydelig konklusjon. Høyere utdanning formidler en kunnskapstradisjon, men den formidler også kunnskap i selve tilblivelsesprosessen. Denne konteksten er det – forsiktig uttrykt – svært krevende å overføre til et digitalt format flere måneder og år senere.

Og enda viktigere: Jeg ville selvsagt aldri ha forelest på denne måten i noe fall, dersom jeg snakket i visshet om at seansen var tilgjengelig for studenter flere måneder og år senere.

Å betrakte blant annet forelesninger som undervisningsmateriell, vil slik ødelegge bestrebelsene på å skape virkelig interaktiv undervisning, og som lærer må man unngå det personlige og utprøvende. Det bygger på en feilaktig tanke om at kunnskapen finnes fiks ferdig der ute, det gjelder bare å få den inn i hodet på studentene. Det oppmuntrer derfor faglærerne til å undervise på en slik måte at studentene like gjerne kunne sittet for seg selv og lest det samme i pensum.

LES OGSÅ: – Ansatte mister rettighetene til sitt eget undervisningsmateriell
LES OGSÅ: Mener ansatte bør få kompensasjon for at NTNU bruker forelesningene deres
LES OGSÅ: UiO skal også diskutere hvem som har rettighetene til videoforelesninger

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.