NTNU og departement durer videre uten gode argumenter

Rektor har sikkert et indre bilde av en høghusmasse i glitrende gløshaugsol, som blender slik at hun ikke engang legger merke til Statsarkivets fine, gamle bygning som ligger sammenrast i byggegropen.
Borgerlig glede. God stemning da Sivert Bjørnstad (FrP), Jon Gunnes (V) og Henrik Asheim snakket om hva man kan få for 11,6 milliarder. Rektor Anne Borg delte gleden. 
        
            (Foto: Tore Oksholen)

Borgerlig glede. God stemning da Sivert Bjørnstad (FrP), Jon Gunnes (V) og Henrik Asheim snakket om hva man kan få for 11,6 milliarder. Rektor Anne Borg delte gleden.  Foto: Tore Oksholen

For noen dager siden meldte NTNU at man arbeider for en helhetlig forvaltning av bygg, og derfor ønsker å overta Statsbyggs bygninger på Kalvskinnet. Dette gledet mange fordi det kunne bety at NTNU ikke lenger hadde det uforståelige uttrykket tverrfaglighet som mål for bygningsarronderinger.

Man hadde kanskje innsett at årsaksanalysen ville bli vanskelig: Hvordan kan man om 50 år bevise at det spesielt var bygningsklumpingen 50 år tidligere som hadde forårsaket noe man mente var tverrfaglighet, men som ingen hadde presisert? Hvem kunne fryde seg da?

Om 50 år skal denne umulige årsakskoblingen være en fryd for mennesker ved et universitet som trolig ikke lenger heter NTNU, og som selvsagt har annen rektor og annen campus-direktør (om embetene fortsatt finnes). På den tiden har Norge også byttet Storting og Regjering mange ganger. Da kan heller ingen trekke noen lærdom av campus-erfaringen for sin neste 50 år.

Og når årsakskoblingen og lærdommen så åpenbart er umulig, tenkte jeg, hjelper det neppe at dagens rektor har sett noen av skissene og funnet at dette skal bli helt fantastisk, slik hun uttrykker det i Adressa 19. september.

Hun har sikkert et indre bilde av en høghusmasse i glitrende gløshaugsol, som blender slik at hun ikke engang legger merke til Statsarkivets fine, gamle bygning som ligger sammenrast i byggegropen.

Asheim som julenisse

Alt dette hadde jeg altså tenkt ut for meg sjøl, og var styrket i troen på at myndighetene ville stoppe tiltaket. Men så, den 21. september, kom selve statsråden personlig opp på Gløshaugen som førjulsnisse og leverte til rektor de kolossale 11 milliarder (11 000 millioner) kroner som hun trenger til campus-utbyggingen.

Og både statsråd, fylkesordfører, Statsbygg-direktør (som har fagansvaret for Campus) og rektor repeterte i sine taler at målet for bygningsklumpingen til 11 milliarder var tverrfaglighet: De 40 000 studentene, sikkert blandet med sine lærere, skulle mingle fram tverrfagligheten på store, glitrende fellesareal i smeltedigelen på Gløshaugens praktfulle signalbygg. Vi lar oss ikke engang stoppe av at noe slikt ikke er prøvd tidligere, kunngjorde Campus-direktøren stolt! Det absurde målet var altså slett ikke forlatt, men står som en jordfast påle i lærdomslandskapet!

Større fart langs villsporet

Men tverrfaglighet blir et minst like dårlig mål som før, og mye farligere fordi mange penger nå skyver på: At NTNU-kjøretøyet får en større motor øker bare farten langs villsporet og forblinder kanskje auditoriet enda mer, bare fordi antall møter øker, mange byggedirektører ansettes, og stadig flere anleggsmaskiner brummer. Men når man er kommet i mål, vet man ikke hvor man er. 

Det er ikke større fart NTNU trenger nå, men større tenksomhet.

Tankekvaliteten bak Campus-prosjektet kjentes nok ekstra ettertrykkelig bevist ved at selve statsråden kom til Gløshaugen! Men hvordan kan man vite at statsrådens stempel er den ypperste kvalitetssikring? Departementet kan f.eks. ha tenkt at en fysiker skal gå noen trinn ned på fag-stigen sin slik at engelskfilologen når opp til skotuppene hennes.

Men det er ikke lett å forstå at dette kan fremme fysikk- eller engelskfaget: Hva skal utveksles i skotupp-kontakten, og hvilken veg skal lærestoffet gå? Kan utvekslingen først skje når de 92 000 kvadratmeter nybygg er reist, og de 45 000 kvadratmeter er renovert? Hva blir altså nytten av de 137 000 kvadratmeter, og hvor mange studentgenerasjoner skal vente på nytten?

Hva er tverrfaglighet?

Man mener kanskje at fag som fysisk filologi skal vokse fram? Hva er dets kjerne? Man mener selvsagt ikke at engelskfilologene skal lære fysikerne å skrive internasjonale bruksanvisninger for nye instrument, dersom de utvikler slike? Den skrivingen gjør fysikerne best selv. Eller kanskje skulle filologene finne bedre uttrykk på norsk og engelsk for begrep som plasmafysikk og halvleder? Men de finnes allerede på begge språk.

Eller skal de to fagene lære av hverandres arbeidsmetoder? Men god vitenskapelig metode er vel godt på plass både i filologi og fysikk for lenge siden? Jeg har i alle fall erfart at metodene både finnes, og at de er spesialtilpasset hvert fag..

Kan man mene at fysikerne må lære om ablativformenes lange historie i europeiske og asiatiske språk, eller at filologene skal studere Niels Bohr og forstå plasmafysikkens merkelige verden og dens bruk av differensiallikninger? Selv med én av hans mest populære bøker på sengen i månedsvis sliter i alle fall jeg med å begripe selv en liten bit av det han sier.

Et alternativ er at tverrfaglighet er en floskel som er oppfunnet av administrasjonens alminnelige sunne fornuft, og at den nettopp derfor vinner gehør hos politikere uten forskningserfaring. Også de har vel brorparten av sin sunne fornuft fra den samme ukebladsaktige påvirkning som vi andre utsettes for i samtaler eller fra aviser, radio og tv?

Men er det forsvarlig å bruke 11milliarder dersom det er slik? Eller har byråkratenes og politikernes sunne fornuft andre kilder enn de kilder som vi vanlige velgere har tilgang til? I så fall har også Norge et demokratisk problem.

Mangler argument

Jeg funderer mye på hvorfor NTNU, og nå også departementet, durer videre for full kraft mot campus uten å ha et eneste godt argument for tiltaket. Dersom man ønsker et praktfullt signalbygg på campus (Gløshaugen), bør man ikke bruke kunnskapsargument for å oppnå det.

Å få god kunnskapsvekst er en svært sammensatt og langsiktig prosess, der varig tiltro til dyktige forskere står i sentrum. Så får bygninger, leselamper, papirkurver og bibliotek formes rundt forskerne slik at de finner det verd å tilbringe sine kostbare år hos oss. Heller ikke forskere lever mer enn én gang.

Men Trondheim ønsker sikkert noen fine bygg nå når Oslo har fått så mange. Men da må praktbygg-ønsket også stå på egne bein: Kanskje trenger Trondheim en festsal som virkelig lyser: Den kunne være konsertsal med glimrende akustikk, en fin universitetsaula, og en festlig ramme for kongebesøk og andre store begivenheter? Ingen vil vente at et slikt rom f.eks. skal være arnested for tverrvitenskap.

Men Norge kunne ha råd til å gjøre salen langt mer storslagen og assosiasjonsgivende enn et vrimleområde i høyhus på Gløshaugen. Skal forresten vanlige borgere være velkomne til å vrimle slik at NTNU-folk bedre forstår deres behov, og omvendt?

Gir bygningsmasse nytenkning?

I det lengste klamret jeg meg til den tro at NTNU, med sin evidens-baserte forskning, ville lytte til alle negative erfaringer som er gjort om forholdet mellom bygningsklumping og samarbeid mellom fagdisipliner. Ettersom erfaringene er samlet av dyktige forskere gjennom flere generasjoner, må man tro at de har høy kvalitet: Men jeg kjenner ikke til noen viktig nytenkning som har oppstått fordi man først arronderte en bygningsmasse.

Men mangelen på positiv erfaring ansporet bare NTNU til dåd: Vi har leita etter forbildeuniversitet, men vi har til gode å se den type smeltedigel slik vi planlegger i det som skal bli et praktfullt signalbygg midt på Campus, sier campusdirektøren i Adressa.

Man lurer umiddelbart på om hun har det enestående klarsyn som gjør hennes smeltedigel nødvendig, eller til og med tilstrekkelig for å nå fram til det merkelige fenomenet tverrvitenskap.

Sett fra erfaringssiden er smeltedigelen troligst en blindgate uten faglig betydning. Helst er den negativ, både på grunn av pengesløseriet og fordi den kan få folk til å tro at den løser et gjennomtenkt problem.

Åpenbart skal NTNU nok en gang prøve seg som foregangsuniversitet, slik man gjorde da Dragvoll ble etablert med så stor glød. Nå mener direktøren at vrimleområder har manglet på alle gjennomsøkte universitet, eller i alle falle at vrimleområdet i det praktfulle signalbygget på Gløshaugen blir så stort og godt at det ikke finnes maken. Så godt blir det at den vidunderlige tverrfagligheten oppstår av seg selv.

En sorgens tid

Vi gamle, garvede forskere har opplevd og analysert mange slag akademiske vrimleområder uten å finne det som direktøren beskriver som min himmel. Hvilke erfaringer hun har i tillegg til mine, forstår jeg i alle fall ikke av det jeg har lest.

Derfor er dette en sorgens tid for en akademiker som har brukt store deler av livet på NTNU. Privilegiet da jeg valgte å komme hit fra et godt professorat i Göteborg var å få arbeide ved Norges eldste mangefaglige institusjon, nemlig Vitenskapsmuseet (Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs museum). Det har jeg gjort, og begynner å fundere på om jeg skal angre. Men hva er vitsen med det nå?

En høyere yrkesskole

Jeg har lenge forsøkt å tenke ut konkrete alternativeksempel på arbeidsfelt for NTNU. Men nå, etter de 11 milliarder, kommer selvsagt gravemaskinene og gjør slik gammel tenkning meningsløs.

Noe kan kanskje brukes en gang likevel: Også campus-planleggerne ser for seg NTNU som en høyere yrkesskole. NTNU skal altså gripe fatt i framlagte samfunnsproblem, slikt som kostnadseffektiv tunnel-bygging, eller trygg produksjon og bruk av hydrogen. Denne rammen holder jeg meg innenfor med en oppgave som ikke bare er kolossalt stor, men også mangefaglig, og som haster i Norges situasjon i dag:

 Hvilket nødvendig, og kanskje tilstrekkelig kunnskapsbidrag kan NTNU gi for å skape en framtidsrettet bruk av Norges areal på land og hav?

Med framtidsrettet mener jeg at bruken skal duge for atskillige hundreår og kanskje tusenår framover. Den nødvendige og tilstrekkelige forutsetning skal derfor være at menneskene bare har landet til låns, ikke til forbruks. De aller fleste fagområder har NTNU allerede i sine miljøer og kan sikkert bli klare til å ta fatt.

Gjenopplive humboldtske tanker

Det er bare å spikre oppgaven på NTNUs store vegg med rustfri stålstift og håpe at forskere med samfunnsansvar trekkes dit. Behøver man endring av en bygning eller to, løser man det problemet når det kommer, men ikke som et selvstendig bygningsprosjekt.

Så kan kanskje NTNU etter hvert også gjenopplive noen Humboldtske universitetstanker, slik de levde på Dragvoll før man bestemte seg for å selge dette praktområdet.

Forresten: Kommer også de 10-15 andre norske universitetene snart med Campus-planer? Ettersom det var så lønnsomt for NTNU, er det vel nesten selvsagt.

… 0 …

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Kraftig nedgang i strykprosent i vår

Tall fra DBH viser at strykprosenten ved NTNU ramlet med en tredjedel våren 2020 sammenlignet med 2019.

Oppfordrer til hjemmeeksamen

NTNU har oppfordret alle fagmiljøene til å endre eksamensform til hjemmeeksamen der det er mulig.

Thomassen klager NTNU inn for Sivilombudsmannen

Professor Øyvind Thomassen klager NTNU inn for Sivilombudsmannen for behandlingen han ble utsatt for i forbindelse med IHS-striden.

Mener forholdet mellom NTNU og Sintef gnisser

NTNU og Sintef konkurrerer om de samme oppdragene, prosjektene og forskningsmidlene, advarer direktør Magnus Langseth i SFI Casa ved NTNU.