Ytring:

- Planlegg for cellekontorer for flest mulige

Om man ønsker at flest mulig ansatte skal ha egne kontorer, må dette tenkes og tydeliggjøres i prosjektet fra første stund, skriver Arve Hjelseth og Anne Charlotte Torvatn i denne ytringen, hvor de kommenterer utsagn fra Merete Kvidal og Helga Melhus Loholt.

- Dersom man venter til byggene er tegnet før man snakker om ansattes arbeidsplasser, vil en rekke forhold innskrenke handlingsrommet, skriver Arve Hjelseth og Anne Charlotte Torvatn.
Publisert Sist oppdatert

I UA 7 oktober omtaler Merete Kvidal, prosjektdirektør for campusutvikling ved NTNU og Helga Melhus Loholt, Statsbyggs prosjektdirektør for utbyggingen av NTNUs campus arealnormen med 23 kvadratmeter per ansatt. I intervjuet sier Loholt blant annet følgende om ansattes ønske om enekontor:

Jeg vet det er mange som har ytret ønsker om enekontor i stedet for åpne landskap, og når vi kommer til det punktet i arbeidet må vi se hva det er mulig å få til.».

I praksis fremstiller hun det som om vi har god tid på å ta standpunkt til utformingen av kontorarealene og deres funksjonalitet. Dette er imidlertid ikke riktig. Dersom man for eksempel ønsker at flest mulig ansatte skal ha egne kontorer, må dette tenkes og tydeliggjøres i prosjektet fra første stund.

Cellekontorer fordrer vinduer

Dersom man ønsker å bygge cellekontorer for flest mulig ansatte i et bygg, krever det tilgang til flest mulig vinduer, slik at hvert kontor får det lyset som trengs. Videre er det egne spesifikasjoner for ventilasjon og lignende i enekontorer.

Dette betyr i praksis at dersom man venter til byggene er tegnet før man snakker om ansattes arbeidsplasser, vil en rekke forhold innskrenke handlingsrommet. Da blir det svært vanskelig å tilpasse kontorsituasjonen til de ønsker og behov som måtte foreligge, enten disse behovene bygger på signaler fra de ansatte eller fra ledelsen. Arbeidsplassenes utforming må derfor tas stilling til og tegnes inn allerede fra starten av, hvis ikke vil bordet fange og handlingsrommet forvitre.

Cellekontor er undervisningslokaler

Både Kvidal og Loholt ser ut til å bygge på et premiss om at det er en motsetning mellom kontorareal og universitetets øvrige behov. Kvidal sier det eksplisitt: «I tillegg påpeker hun at det ikke bare er arbeidsplasser for den enkelte ansatte som skal bygges. - Det kan være stort potensiale i å se arbeidsplassarealene i sammenheng med læringsareal, forskningsareal og knutepunkter.».

Det både Kvidal og Loholt ser ut til å overse, er at cellekontorer allerde er undervisningsarealer. Både master- og bachelorveiledning og mange andre samtaler med studenter foregår i dag på cellekontorer. Ansatte med cellekontorer holder til i arealer som er åpent tilgjengelig for studentene, mens ansatte i åpne, aktivitetsbaserte arealer må ha døra til hele arealet låst. Dette gjør for det første terskelen høyere for studenter som ønsker kontakt med ansatte. De må avtale samtale på forhånd, noe som fort tar motet fra mange.

På Dragvoll har vi sett dette etter sommerferien. Av smittevernhensyn er dørene inn til kontorarealene låst, og studentene har ingen muligheter til å oppsøke faglærere uten forutgående avtale, fordi vi må ut i gangen for å låse dem inn. Det er trolig en hensiktsmessig løsning i en pandemi, men bør ikke være normen for framtidas treffpunkter mellom ansatte og studenter.

Stillerom uegnet for digital undervisning

Et annet moment er at åpne arealer fører til at all denne veiledningen må skje et annet sted. Det som før både var en kontorarena og en veiledningsarena blir nå bare en kontorarena.

I tillegg kommer det at cellekontor er den ansattes eget digitale undervisningsrom. De som sitter i åpne arealer kan ikke gjennomføre denne undervisningen fra plassen sin. Stillerommene er også dårlig utstyrt for digital undervisning, og dermed må man ha egne arealer også for dette.

Så istedenfor at man har ett areal, cellekontoret, som dekker flere behov, må disse funksjonene få hver sin plass ved åpne løsninger. Det mest effektive for kontorareal og undervisning er med andre ord å beholde cellekontorene.

40 prosent til enkeltkontorer

Vi skjønner at normen på 23 kvadratmeter ligger fast, men vi mener at et burde være mulig å bruke en relativt stor andel av dette – kanskje rundt 40 prosent – til enkeltkontorer. Men dette forutsetter som nevnt at Statsbygg og NTNU allerede i første fase av planleggingen – det vil si nå – har dette som premiss for utformingen av lokalene.

Kvidal sier at «Faren er at hvis vi setter oss på bakbeina og står på alle våre krav, så går plutselig toget uten at vi har fått med alt vi egentlig kunne fått med». Det er vi helt enige i. Da er det naturlig å planlegge for tilrettelegging av best mulige vilkår for de to hovedaktivitene våre, forskning og undervisning. Hva skulle være viktigere enn det?

I hvert fall ikke «merkevaren», som Loholt vil ha det til at er det aller viktigste.

Ergo må man starte med å tegne inn cellekontor til fleste mulig, for så få på plass alle de andre arealene det er behov for. Og dersom enkelte fagmilljøer skulle ønske seg åpne arealer, noe vi selvsagt ikke ser bort fra, er det veldig enkelt å tegne om arealer som opprinnelig var designet for cellekontorer, om til åpne arealer. Det er derimot svært vanskelig å gjøre det motsatte.

Dermed er vår oppfordring til NTNUs campusplanleggere klar: Planlegg muligheter for cellekontor for flest mulig og planlegg det så tidlig som mulig!