Helt utenom tur fikk NTNU nylig 11 600 millioner kroner til å utvikle seg videre. Myndighetene mente at det på røde rappen var bruk for NTNUs tverrvitenskap, og at byggeprosjektet Campus var vegen dit. I alle fall fikk ingen av de 9 andre universitetene tilsvarende pådytt. Det planlagte Livstidsbygget ved universitetet i Oslo likner mest: Det koster riktignok ikke stort mer enn halvparten av Campus, men skal til gjengjeld bli Norges største universitetsbygning.
De bevilgende myndigheter fortsetter å betrakte tett fysisk nærhet som nødvendig og kanskje tilstrekkelig for å nå den ettertraktede tverrvitenskapen. Det må skyldes at universitetenes budsjettprodusenter har framstilt det slik for politikerne. Hvorfra skulle politikerne ellers ha fått tanken?
Forkastelig eller bare formastelig?
I blant lurer jeg derfor på om man har klart å skille mellom nødvendig og tilstrekkelig, eller om man kanskje ikke engang har gjort en tydelig årsaksanalyse. Jeg valgte imidlertid å sette til side slike formastelige tanker for en stund: Lederne har kanskje skjønt noe som ikke jeg har skjønt, tenkte jeg.
Likevel fortsetter det å gnage i en garvet tverrvitenskaps-eksperimentator at ikke noe universitet hittil har klart å beskrive hva de mener med tverrvitenskap: Dersom de ikke vet hva de mener, har de heller ikke noe å lete etter.
De som laget selve begrepet tverrvitenskap må i alle fall ha ment at de visste hva det skulle bety, håpet jeg: En nærliggende tanke er for eksempel at de deltakende fag sliper bort sine kvasseste kanter og fyller igjen sine dypeste groper slik at disiplinene passer sammen som bitene i et puslespill på en bordplate.
Men da blir resultatet en kostbar byggsamling av faglige banaliteter. Hjelpevitenskaper har vært en vanlig betegnelse på slike avslipte puslebiter. Dersom man har lyst og råd, er det naturligvis ikke feil å bygge nye hus. Feilen oppstår når man setter inn husbyggingen som årsaksleddet i en faglig utviklingsrekke.
Den eneste muligheten for at både Campus og Livsvitenskapsbygg ikke bare er forvirrede skudd i mørket, er at tanken bare er formastelig, men ikke forkastelig: Derfor er det så spennende at det nettopp er våre beste tenke-institusjoner som har sikker tro på denne årsakskoblingen.
For det er bare dersom byggingens årsakskraft kjennes grunnsolid, at man mener Norge har råd til slik pengebruk, samtidig som forskere ved mange gamle fagområder sultefores så hardt at fag til og med avvikles; særlig når de graver spesielt dypt i sine spesialiteter.
Garvede og kunnskapsrike pensjonister sitter med PC-en ved kjøkkenbordet hjemme, mens ferske, engelskspråklige stipendiater med sitatrik CV fyller NTNU-arealene og driver vårt universitet framover. Men dersom man vil framover, må man minst kjenne de gamles tanker, har jeg tenkt: Det følger med nødvendighet av at det er umulig å ta avstand fra noe som man ikke kjenner.
Ut av mørket
Nå haster det derfor å klarne nytankene slik at den store NTNU-pengehaugen ikke drar blikket bort fra det kvalitetsløft som sårt trengs: NTNU kan komme til å tro at husbyggingen er løsningen på et problem som bare er en innholdsløs overskrift.
Vi må passe nøye på at NTNU har som hovedmål å utvikle tanken om hvilket Norge vi skal overlate til generasjonene som kommer etter oss. For det er vel slikt samfunnsgagnlig arbeid NTNU skal delta i?
Ansvaret er uhyggelig stort: I alle fall vi som driver med tidlig-arkeologi vet at tidsrommet som heter etter oss ikke bare er et hundreår eller to, men minst noen tusen år. Mener ikke også NTNU at det skal leve folk i våre landskap så lenge?
Det er ingen andre enn akkurat vi som skaper både den korte og den lange framtida. I alle fall lærer vi av all vår evidensbaserte forskning at begivenhet B nødvendigvis får sin karakter av den forutgående begivenhet A. Og karakteren på det vi sender ut av Norge får nødvendigvis sin karakter av det vi først har skapt i Norge. Bare på den måten gjør vi Verden rikere.
Den mentale arven er det eneste som blir igjen etter hvert menneske. Og den arven kan aldri tas tilbake og omarbeides, men fortsetter å virke som en gjærsopp i all den framtid.
Times-rankingen og NTNU
NTNUs plassering på Times-rankingen behøver vi ikke bry oss mye om bare vi skaper og formidler den spesielle kunnskap som Norge mest trenger, og som bare vi kan skape. Visst er det mulig å mene at vi automatisk tjener Norge best ved å løfte oss et hakk eller to i den internasjonale konkurransen om best halvlederteknologi, omtrent som når vi løfter oss fra bronse til gull på 5-mila. Men kunnskap er ikke én-dimensjonal som et hurtigløp: At vi tar et skritt framover i halvlederteknologi, kan være helt uten verdi for det Norge som våre etterkommere skal leve for, og leve av.
Visst er det stas å komme langt i halvlederteknologi, på samme måte som vi vifter med flagget når Norge står øverst på 5-milspallen. Men det gjør også Norge mer og mer én-dimensjonalt: Den en-øyde satsingen på vasskraftutbygging og kraftkrevende industri som Gerhardsen-generasjonen etterlot seg, raserte sentrale deler av norsk utmark og gjorde Norge til råstoffleverandør for utenlandsk ferdiggjøringsindustri.
En av stor-skadene var at kildematerialet for 10 000 års kulturhistorie langs de store, oppdemte høyfjellssjøene er rasert. Denne kilden gjenoppstår ikke, uansett hvor mye våre etterkommere i tusenårene etter oss gråter over vandalismen. Det er særlig bittert at Norge for lenge siden produserte langt mer energi enn landet trengte allerede mens vandalismen bare var halvgjort.
Hele Norge i bruk
Kraftsatsingen tømte også bygdene for folk og for kunnskap om vår landskapsbruk. Folket flyttet inn til Årdal, Glomfjord og andre store, sterile industristeder i fjordbotnene med 7-delt skole og snarkjøpsbutikk der båtlastene med aluminium og kunstgjødsel billigst kunne hentes.
Nå fortsetter vi langs samme grøft med forsterket vassdragsutbygging, vindkraftsatsing og industriell bruk av hav og havbunn. Ikke bare el-kraften går i kabel til utlandet, men selv gamle norske virksomheter som Hurtigruta, Norske Skog og Norsk Jernverk er for lengst på utenlandske hender, og til dels med statserstatning for bortfalt inntekt. Da blir det profittjakt ved kjøp og salg av aksjer som styrer, og ikke hensynet til livskvaliteten i landskapet der rikdommene hentes.
Norge gror stadig fastere inn i rollen som Europas utmark og tømmes for ressurs etter ressurs. Hovedskylda i dag, som i 1950, ligger hos lettvint-tenkende politikere: Einar Gerhardsen og Haakon Lie grep det nærmeste og letteste for å skape arbeidsplasser da maskinene kom til bygda og tok over etter ljå og vaskebalje. De trodde at kroner og øre var tilstrekkelig for å skape livskvalitet.
Trykke eller dra?
Skal vi skape slitesterk kunnskap, må vi innse at det er vi selv som sitter med kontrollen over framtidas leveformer i Norge; også for tusenårene etter oss. Hvem skulle det ellers være?
Da er hovedoppgaven å redde det som reddes kan, slik at Norge ikke etterlates som et tomt skall der hovedattraksjonen er vakre utsikter fra cruiseskip og fjelltopper.
Det er én grunnleggende misforståelse i det meste av kunnskapssatsingen nå: Man tenker seg kunnskap som en ferdigbakt kake som vår generasjon skal spise av, og smatte over. Så øser man ressurser over forskerne slik at de blir i stand til å spise seg desto mettere, og smake desto nøyere.
Men forskningshistorien viser at ny kunnskap ikke er en slik felleskake, men består i kaker som ingen har tenkt og smakt før. De kan man ikke bake før man har drømt dem fram. Uansett hvor mye bakestoff våre forskere overlastes med, får de feil bakestoff og feil resept dersom de ikke først har fått frihet til å drømme om framtida.
Den forskning Norge trenger er den som gjør Norge til en god boplass for våre barn i alle generasjoner framover: Hvordan skal etterkommerne bo, hvilke samlivsformer skal de ha, hvilke produkter skal de lage, hvilke kommunikasjonsformer vil de ha og hva skal barna deres leke med? Bare drømmen kan dra oss pålitelig framover i et slikt villnis.
Tåkeprat?
Realpolitikeren og evidensforskeren vil si at slikt er unyttige tåketanker. Men det er slike tanker som har skapt det vi lever på og av i dag: Forskningshistorien viser at den gode kunnskapen bare kan drømmes fram av klare utfordringer, og ikke skyves fram av administrative vedtak.
Ingen av pionerne ble dyttet til sin gjerning av budsjettposter og nye bygg, men skilte seg ut ved at de hadde ryggrad til å bli stående oppreist med visjonene sine i motvind: Nicolaus Copernicus (1473-1543) tenkte fram det heliosentriske systemet, og Charles Lyell (1797-1875) bevarte troen på aktualitetsprinsippet, altså at Jorden er formet av samme slag geologiske prosesser som foregår omkring oss hver dag. Derfor må de forløpte tidsrom være umåtelig lange, forstod han. Charles Darwin (1809-1882) våget å tro på Lyell og fikk grunnlag for å drømme fram den evolusjonistiske reproduksjonsbiologien. Heller ikke han ble elsket i tide.
En visjon for Norge og for Norges rolle i Verden
Man kan mene at den samlede visjon for Norge er politikernes ansvar, og at forskerne skal holde fingrene av fatet: Hvordan skal bygd og by se ut, hva skal folk leve av og hvilke verdier skal folk bygge livet sitt på i de neste tusenårene?
Men det er kunnskapen som er grunnlag for denne visjonen. Og dette grunnlaget må skrapes møysommelig fram av de fremste kunnskapsinstitusjonene. Ingen sammenheng er så stor at ikke NTNU skal våge å studere den. Hvem er bedre til å ta ledelsen? Så får politikerne fatte de beste beslutninger på dette grunnlaget. Vi må bare håpe på deres klokskap.
Norge tjener Verdenssamfunnet best når vi våger å være oss selv og la vår kunnskapsleting styres av den aldeles spesielle væremåten som er vår egen. Først da forstår vi også å verdsette det som kommer utenfra.
Det er kontrasten mellom det som er inne i oss og det som kommer til oss utenfra som gjør oss til mennesker.
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
Les flere ytringer her.
