Ytring:

Førjulstanker ved NTNU

«Noen filosofer har ment at mennesket fødes som en ubeskrevet tavle... ...Men hvem hadde laget tavlen og skrivesakene, og hvem skriver?» spør Arne B. Johansen i denne ytringen.

Arne B. Johansen er professor emeritus ved NTNU Vitenskapsmuseet.
Publisert Sist oppdatert

Faglig røre

Nå har universitetsgruppen blitt så mangslungen at man funderer på hva den egentlig inneholder: Noen institusjoner er yrkesskoler for viderekomne, mens andre blander fag og nivå på spennende måter, eller de driver ytterst banale datainnsamlinger og kaller det «forskning»: I naturstudiet arbeider noen med å måle tid og avstand nøyaktig, mens andre funderer på hva tid, avstand og nøyaktighet egentlig er.

Hva skal universitetet holde på med? De gode oppgavene vil kanskje stige fram av egen kraft; altså gjennom en slags lærdomsdarwinisme: At noe inneholdes i et universitet, beviser dets verdi. NTNUs lange historie er i så fall et bra sorteringsredskap.

NTNU i lærdomshistorien

Vi forsøker i alle fall å kikke gamlekara over skulderen: Fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab arvet NTNU den blanding av fag og nivå som inneholdt lærdomsdrømmen hos biskop Gunnerus: Han vandret uanstrengt fram og tilbake mellom fiskenes anatomi, Vårherres skaperevne og sine egne filosofiske funderinger. Visitasreisene hans pløyde ikke så dypt, men han fant desto mer merkelig i hav og fjære.

Troen ble nok satt på prøve når han pirket fram en uforståelig knokkel fra torskehodene: Kunne virkelig Vårherre ha tenkt ut noe så finurlig uten at det hadde noen nytte? Gunnerus tenkte kanskje større om virkelighetens mangfold enn Charles Darwin 50 år senere? En slik tenker hadde vi altså i Trondheim for 260 år siden!!

Men i dagens situasjon har NTNU neppe noe å lære av de lynende tankene hos Gunnerus: Da han kom, hadde han bare lærdomsdrømmen. Husbehovene grodde fram etterpå.

Omtrent 150 år etter Gunnerus oppstod Norges Tekniske Høiskole og ga sin arv til NTNU: Men NTH vokste fram som et svar på de konkrete oppgavene som ble delt ut til den unge nasjonen av statsledere som Chr. Michelsen i 1905, Jørgen Løvland i 1907, Gunnar Knudsen i 1908 og Wollert Konow 1910: Malm skulle brytes, havner og veier konstrueres, skip bygges og fosser legges i rør. NTH skaffet norske ingeniører.

Men kunnskapskatedralen på Gløshaugen med sine laboratorier og undervisningsrom ble bygget slik at den akkurat passet til disse oppgavene. «Oppgaver først – deretter hus» var en selvsagt rekkefølge. Derfor var det heller ingen tilfeldighet at katedralen fikk to kostbare tårn.

Hvorfor må oppgavene komme først?

Lærdomsavklaringen kunne vi føre videre nå ved at NTNU (Norges største universitet) får i gang en diskusjon om arbeidsmåte og arbeidsdeling mellom universitetene. NTNU med sin alder og tenksomhet burde være den beste til å gripe rorkulten og videreutvikle biskopens tanker. Norge har så mange utfordringer at det haster fælt.

Kanskje kunne en slik diskusjon til og med komme i gang så fort at den gikk parallelt med byggingen av Ny-NTNU (Campus) på Gløshaugen? Ettersom de 16 milliardene til bygging av bydelen forlengst ligger på bordet, må oppgavetenkningen komme fort i gang dersom gravemaskinene ikke skal springe fra oss.

Avklaringen kunne også få hjelp fra det praktiske livet: Før jeg kom inn i det akademiske hadde jeg mye erfaring for at det måtte være oppgaven som formet redskapet, og ikke omvendt: Enten man skulle slakte grisen, sette opp en hesje, snekre en kommode, bygge innredning i geithuset, forberede reisen over Stillehavet, bygge forsvarsanlegg mot fienden eller undervise en ungdomsklasse i matematikk, var det oppgavens art som bestemte løsningens utforming. Å skaffe redskap til en ukjent oppgave var så absurd at tanken ikke falt noen inn, verken langs fjordene eller oppetter dalene.

I sjømannstiden fikk jeg en særlig alvorlig påminning om at man ikke må endre denne rekkefølgen: For å spare penger hadde rederiet vært i Kiel og installert tungoljemaskineri i båten der jeg var førstereisgutt. Den billige tungoljen skulle separeres om bord før den ble matet inn i den 8000 hesters dieselmotoren.

Gjennom Kielkanalen og over Atlanten til Philadelphia gikk det brukbart, men etter New Orleans, Panamakanalen og vel halvveis ute på Stillehavet hadde det kokset det seg til og laget full maskinstopp noen hundre mil fra nærmeste land.

Så blåste det opp til orkan, eller tyfon som vi kalte det. Den kan være riktig stygg på de traktene. Vår 10 000-tonner fra Kockums hadde nok klart seg bra dersom hun hadde hatt kraft til å legge seg med baugen mot været. Men uten maskin ble båten nødvendigvis liggende med siden mot været, akkurat som en tømmerstokk.

Og da gikk det på livet løs: Vi var tungt lastet med stykk-gods, og rekka la seg helt i sjøen i de verste rullingene. Den sugende lyden av styrbord side som dro seg tungt ut av sjøen etter hver bølge som heiv babordsiden i været sitter for alltid igjen i bakhodet og kan være plagsom. Slikt som dekksarbeid eller organisert spising var det selvsagt ikke snakk om. Tenk om skuta hadde slått rundt!

Selv vår stødige kaptein fra konvoitiden var bleik under uniformslua de dagene det varte før dyktige maskinfolk i blodslit fikk hovedmotoren i gang igjen. Ingen liv gikk tapt, men vi var både forslåtte og tiltufset da båten sakte vindlet seg inn mellom krigsvrakene i Okinawa havn noe dager senere. Vi takket maktene for at maskinen stoppet i åpent hav slik at vi ikke ble knust mot land.

Roret som gikk til bunns

Senere, da vi kom hjem, fikk vi høre om alt oppstusset da Stavangerfjord mistet roret i 10 m høye bølger i Atlanterhavet, og skipper og maskinsjef ble dekorert av kong Haakon. De hadde holdt baugen mot været ved å variere farten på den ene av skipets to propeller. Stavangerfjord ble dessuten trygt eskortert til Norge av den havgående, irske taubåten Turmoil som suverent turnerte sjøen.

Hele Oslo var breddfull av journalister og annet folk som ville hilse på heltene fra Stavangerfjord. At sjøfolk på Kina-havet hadde vært døden mye nærmere i 20 m høye bølger var det ingen som hadde hørt om, og verken kapteinen eller andre fra vår båt ble nevnt eller dekorert verken da eller siden.

På Stavangerfjord hadde man ikke merket stort mer til krisen enn at slingrebrettene kom på plass på frokostbordene. Eneste mulighet for at også vår båt skulle blitt nevnt i Norge var at hun hadde slått rundt eller blitt knust: Ikke en kjeft ville overlevd.

Etter den tid har jeg ettertrykkelig skjønt at båter selvsagt må ha framdrift så de kan holde baugen vendt mot været: Baugen formes som en opp-nedvendt snøplog slik at båten løftes når sjøene ruller inn.

Kystfolk lærte å forme båtbaug gjennom tusenvis år på havet. Lærdommen var brutal fordi bare de båtene kom tilbake som hadde riktig baug. Og derfor finner vi boplass på boplass fra de siste titusen år langs hele Norskekysten, men får ikke vite hvem som aldri kom tilbake. Vi klarer ikke å oversette flintbitenes språk og gråt.

Stavangerfjord-hendelsen lærte meg også at virkeligheten formes av den som har makt til å snakke med befolkningen: Det var nam-nam for radio og Aftenpost at julebåten med pakker, gjester, nisse og juletre hadde hatt vansker ut i havet, men kom lykkelig hjem til Oslo til sist.

At mange vanlige norske trampbåter gikk der det var etterkrigslast å få i havnene rundt Stillehavet og Atlanterhavet hadde bare finansiell interesse, og ble aldri nevnt. Om bord på «min» båt jobbet for eksempel personer som hadde seilt ute under hele krigen og ikke hadde noen jul å komme hjem til i Norge. Natt-mareritt om ubåtangrep var ikke uvanlig. Vi får ikke vite hvor mange krigsseilere som hadde det slik. I maskinen hadde vi forresten en duknakket tysker med ubåtbakgrunn.

Universitetene må vel klare en tilsvarende stri jobb som mange hadde den gangen? Hvem skal ellers gyve løs på de største, vanskeligste eller alvorligste kunnskapsoppgavene nå i denne tid? Hvilke uvær som venter forut, vet vi ikke riktig enda.

Kattepiner

Nå i coronaens tid er verden full av kattepiner for kunnskapsinstitusjonene: Framfor alt må det husholdes med ressursene dersom vi skal komme ut på andre siden i noenlunde bra stand. Ettersom USA er suverent dårligst på å løse sine egne corona-problem, er det for eksempel ikke grunn til å lite fullt på at vaksineproduksjonen der vil løse problemene i resten av verden. Det bør ikke være slik at den får solgt mest som har vært dyktigst til å utnytte markedsmulighetene i pest-skremte befolkninger.

For eksempel har vel heller ikke USA kartlagt langtidsvirkningene av vaksinene? Skadevirkningene blir gjerne først funnet etter lang tid, slik det var med narkolepsi-problemene etter massevaksineringen mot svineinfluensaen i 2009. Men det tales og trykkes vel ikke så mye om det nå.

Heller ikke kringkastes det mye at Kina så suverent har klart Coronakrisen at de har for lite smitte til å sluttprøve vaksiner. Man bryr seg åpenbart heller ikke om at USA-vaksinene bare blir tilgjengelige for folk med god råd og ultrafrysere. Men har vi ikke alle vært med og finansiert vaksineforskningen?

Tidens varighet

Vi arkeologer er ikke fremmede for den tanke at corona-epidemien bare er eksempel på begynnelser der stadig større andel av de samlede ressurser går med til bekjempelse av for eksempel raskt muterende virustyper. Da blir det tilsvarende lite ressurser igjen til annet.

Så langt har Corona-viruset bare slått ned mindre deler av den menneskeskapte Verden. Virusene er da også så små at en million av dem bare ville gi en millimeterlang rad om man la dem etter hverandre. Det er ikke størrelsen det kommer an på her heller!

Arkeologer har litt trening i å tenke at den gjenstående tid for menneskene ikke nødvendigvis er svært lang; kanskje ikke mange tusenår en gang? Kanskje forsvinner menneskearten enda fortere og stillere enn den oppstod. Og i Universet vil ingen spor noen gang finnes etter oss. Kanskje forsvinner til og med tiden.

Vi må trolig trakke både tungt og raskt på bremsen dersom etterkommerne våre om noen hundreår eller noen tusenår skal få det bra. Vi må ta langsiktig helhetsbetraktning på største alvor slik at den utlovede evigheten kan bli noenlunde langvarig. Kan NTNU bidra til langsynet?

Veger vi ikke burde gå

Hvordan kunne vår generasjon våge å rasere store deler av Norges kulturhistoriske materiale ved vassdragsreguleringene i høyfjellet, der el-kraften ble brukt til produksjon av enkle råvarer for utenlandsk ferdigvareindustri? Senere kom oljen og nå havbunn og vindkraft i samme spor. Høyfjellsmaterialet burde vi hatt som varig kilde til bygging av langsyn. Og skaden kan aldri bøtes.

Norge er på god veg til å bli Europas utmark, der råstoff hentes, ferdigvarer omsettes, avfall dumpes og ressursene er utenlandseide. Det er allerede for sent å snakke om at vi har landskapet bare til låns, ettersom mye av det er oppbrukt. Neste mulighet nå er kanskje å skrape opp mineralressursene som ligger på havbunnen. Norge har bra teknologi til slikt, har jeg hørt statsministeren si. Snart skal vel også vasskrafta fra høyfjellssjøene brukes til å pumpe opp olje fra nordsjøbunnen. Snakk om framsyn!

Det var særlig Gerhardsen-generasjonen som ledet Norge inn i utmarksgrøfta da de klarte å sope småkårsgutten Johan Nygaardsvold av banen i fredsdagene i 1945. Hva som egentlig hendte i denne overgangen får vi aldri vite. Gerhardsen-tidens politikere begrunnet sine tiltak med at de var til befolkningens beste. Men hvilken befolkning?

I mine felt-år tuslet jeg ofte omkrig blant 8000 år gamle bosetningsspor i høyfjellet og funderte på om vår virkelighet i dag er skapt av formødrenes omsorg for oss den gang. Eller ble det noe igjen til oss bare fordi deres vilje og evne til å ødelegge var så liten?

Men jeg fant spor etter noe som så ut til å være omsorg for oss fra mange tusen år tilbake. Det er et underlig minne som varmer og skremmer i trange tider.

Universitetet må aksle trøya for de store kunnskapsavgjørelsene. Eller skal styringen overlates til det kunnskapsgrunnlag politikerne har fra andre? Arkeologer og andre forskere, også ved NTNU, har et grenseløst kunnskapsansvar.

Normalitetens opphav

Et tema som et ansvarlig NTNU fort kan gripe fatt i er menneskets tankestruktur; særlig normalitetsfølelsens opphav: Demokratiets grunnmur er at mennesket har en god og uforanderlig normalitetskjerne som gjør oss i stand til å bli stadig bedre forberedt, også på det uventede: Vi kan tro at vi har en egentlig kjerne.

Men vi opplever hver dag at følelsen av hva som er normalt og forsvarlig formes av de dominerende inntrykkene utenfra. Vår kjerne er en slags oppsamlingsbeholder for ytre inntrykk. Vi kan for eksempel bli kortsiktige og uten omsorg for de neste slektene.

Dersom grupper med stor kapital kan kjøpe seg mental dominans, forsvinner grunnlaget for at de påvirkede kan gjøre andre valg enn de har fått påvirkning om, og demokrati blir et problematisk uttrykk.

Jeg opplevde at Hitlers slagne soldater gråt av sorg over nederlaget under tilbaketrekningen fra Norge, og at det ikke var mulig å oppdage noen annen kjerne enn denne sorgen hos dem. Også jødeutryddelsen og nedslaktingen av russiske fanger ble utført med lyst og entusiasme. Dreping og skamfering med liv og lyst foregår også i dag.

Noen filosofer har ment at mennesket fødes som en ubeskrevet tavle, en tabula rasa. Gjennom påvirkning utenfra ble tavlen fylt med skrift gjennom livet. Men hvem hadde laget tavlen og skrivesakene, og hvem skriver?

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.