Bruk loddtrekning som adgangsregulering til høyere utdannelse

Skyhøye krav for å komme inn på studier på universiteter skaper ikke rettferdig fordeling av materielle og immaterielle goder, men gjør at den sosiale ulikheten reproduseres, og de etniske motsetningene sementeres.

Det er smått utrolig at arbeiderklassen har godtatt og fremdeles godtar denne institusjonaliserte forfordelingen i sin disfavør. Jeg mener alle er med på å finansiere de høyere lærestedene, som er den viktigste fordelingsnøkkel til materielle og immaterielle goder i det norske samfunnet. Likevel er det bare 6 prosent av ungdommer med foreldre der begge bare har grunnskoleeksamen som studerer på universitetet (Klassekampen lørdag 15. juli 2017).

De fleste som sitter i forelesningssalene og undervises av skattefinansierte professorer, av deg og meg, er barn av nettopp akademikere. Hvorfor skal bare de ha glede av den kunnskapen som forvaltes på Dragvoll eller Blinderen?

Har ikke dårligere evner

Utdanningsulikheten i Norge er altså like stor eller større enn det den er i USA. Dette har ikke med at barn av arbeiderklassen har dårlige evner enn barn som kommer fra høyere middelklasse, det ser bare sånn ut.

At produksjonen av sosial ulikhet foreståes av felleskapsfinansierte utdanningsinstitusjoner er et brudd på samfunnskontrakten. I verket A Theory of Justice, definerer filosofen John Rawls rettferdighet som rimelighet. Rawls forstår da et rettferdig og rimelig samfunn som et samfunn som ville vært enstemmig vedtatt på et fritt og utvunget grunnlag. Ville folk det om man visste hvordan det funker i praksis?

Rimelighetsbetraktningen forutsetter nemlig at vi får det bedre med en samfunnskontrakt mellom styrende og styrte enn om vi levde i naturtilstanden. Om ikke, ville det ikke være noe legitimt grunnlag for samfunnskontrakten, ifølge Rawls.

Godtar mer enn de innrømmer

Den norske likhetstankegangen har altså en inegalitær undertekst. Den sier at norske folk godtar betydelig mer hierarkisering i det sosiale feltet, det vil si i utdannelse og yrkesliv, enn de faktisk innrømmer. Det har lenge vært mulig fordi at den velutdannede middelklassen har hatt en sosial strategi i å underkommunisere ulikeverdighet. Det har den gjort for å få knekten til å dra ekstra hardt i sjekene, for eksempel i gjenoppbyggingen etter krigen, under bankkollapsene, og under finanskrisen i 2008.

Men de siste tiårene har det skjedd et skifte: Man har strupet tilgangen til høyere utdanning for arbeiderklassens barn. Utdannelse knyttes derfor igjen til personlige egenskaper og ikke muligheter. Men sannheten er at høyere utdannelse handler mer om kultur enn om evner. Slik blir arbeiderungdommen en legitim arbeidskraftreserve for byggindustrien og dagligvarehandelen. Samtidig blir de sett ned på av middelklassebarna som foraktfullt gliser av polakkjobbene deres.

Som den geniale husmannssønnen, Alf Prøysen, så ironisk synger det i griskokk-trøsta: “(…) For vi skal villig glømme du er grisehusknøl, men det på en betingels': Du ska kåmmå hau det sjøl!”

Like muligheter

Verken Arbeiderpartiet, Rødt eller SV har lagt to pinner i kors for å endre på dette. Og endringen som etterlyses er at barn av proletariatet gis like muligheter med middelklassens barn all den tid vi alle er med å bygge dette andet. Slik er det ikke i dag. Var du ung som meg på 1970-tallet, hadde du flaks, de fleste studier var åpne den gang, som jus for eksempel. I dag er jus et studium med skyhøye karakterkrav og høy prestisje. Det skaper sosial innavl, fordi den sosiale kapitalen fortsatt får størst innflytelse på utdanningsvalg, ikke evnene dine.

Det betyr at jusstudenter fortsatt rekrutteres fra jurist og advokatbarn, legestudenter kommes fra legefamilier. Den sosiale flaks kan altså være både konstitusjonell og situasjonell. Den konstitusjonelle flaksen handler altså om hvor og når du er født. Den situasjonelle flaksen kan forklares på samme måte som når man betrakter fisk i en laksetrapp: Dersom du havner i i en kulp med stor sosial oppdrift vil du gjerne bli med et trinn opp sammen med dem, motsatt i en annen kulp. Denne trenden bekreftes av skjellsettende studier gjort av James Samuel Coleman, også kalt Coleman Report. Miksede skoleklasser fremmer pretasjonene til de fra dårlige sosiale kår.

Tilfeldig utvelgelse kan gi gevinst

Det forteller mye av det vi alt har fortalt, at de som har lite kulturell kapital, innvandrere og arbeiderungdom, vil profitere på å komme i samme studentklasse som unge med mye kulturell kapital. Det gjelder ikke minst guttene.

Det gir støtte til at tilfeldig utvelgelse til adgangen til høyere utdannelse faktisk kan gi store gevinster for alle, ikke minst fordi den gir utdanning til unge som kommer fra hjem med lite økonomisk kapital og lite formuesopphopning .

Så vil mange innvende at det vil overbelaste høyere utdannelse. Nei, det tror jeg ikke, konjunkturene på arbeidsmarkedet vil regulere dette. I dårlige tider vil flere studere, og det er i samfunnets interesse, i gode tider vil flere arbeide. Dernest er det ingen holdepunkter for at vi vil få dummere studenter med random utvelgelse heller enn vektlegging av karakterer. I dag har videregående alt for stor innflytelse på fremtiden for de unge fra proletariatet, og bare de som kommer fra møblerte hjem som får sponset uendelig kontinuering av eksamener på dyre privatskoler får adgang til høyere utdannelse.

Som John Rawls skriver i A Theory of Justice-fritt oversatt av meg: Rettferdighet er den fremste dyden for sosiale institusjoner, som for viteninstitusjoner. En teori, uansett hvor elegant den er, må tilbakevises dersom den er usann, slik som lover og institusjoner også må det, dersom de er urettferdige eller urimelige.