Enorme interessekonflikter, ser ikke rektoratet utfordringene?

Bjørn Haugstad er nestleder i styret i Helse Midt-Norge, samtidig som han er NTNUs mest innflytelsesrike direktør. Unnskyld meg, er ikke rektor på jobb?

Jeg har vært leder med personalansvar og vet at en del av jobben er å la de ansatte utvikle seg gjennom ulike oppgaver: både å legge til rette for dette og noen ganger la dem finne sin egen vei. Men av og til er det også en del av jobben å si nei. Eksempelet med Haugstads habilitetsutfordringer viser med all tydelighet hvorfor.

Svarte for egen habilitet etter nytt verv

Lederansvar

Det ligger i lederansvaret å gi de ansatte frihet og ansvar til å løse oppgaver for arbeidsgiver med de ressursene man er gitt. Det betyr å tilrettelegge for balanse i arbeidshverdagen, med andre oppgaver i livet: i hjemmet, i fritiden og i enkelte tilfeller deloppgaver for andre arbeidsgivere. Men i all hovedsak innebærer lederansvaret å forvalte arbeidsgivers interesser. Det er jo derfor vi får lønn, og for en leder mer lønn enn de som ledes. Med dette lederansvaret følger også plikter.

Noen ganger må vi si nei

En av pliktene for en leder er å si nei. Vi må si nei til ønsker som går utover den jobben vi er satt til å gjøre. Alle som er ansatt ved NTNU forholder seg til begrensninger i stillingen: hva det er vi er pliktig å gjøre, hvor vi eventuelt kan gjennomføre jobben, og hva det er vi ikke skal jobbe med. Og også hva det er vi kan ta på oss som påvirker oss i arbeidshverdagen – for eksempel arbeidsoppgaver for andre som går på tvers av interessene til virksomheten vi i utgangspunktet arbeider for.

Åpenbare habilitetsutfordringer

Jeg har full forståelse for Haugstad som synes Helse Midt-Norge er et spennende arbeidssted. Jeg har svært stor forståelse for at Helse Midt ser det formålstjenlig med en styre(nest-)leder med innsyn i hva som skjer hos deres største og tyngste nabo. Men det jeg ikke forstår, er at våre ledere i rektoratet ikke ser åpenlyse utfordringer i dette.

Er ingen hjemme?

Vi snakker tross alt om to virksomheter som er de enestående største og mest synlige i Trøndelag, og en direktør som skal ha en tung hånd på rattet i begge. I norsk sammenheng er dette utfordrende, og her snakker vi om virksomheter som i Trondheim bokstavelig talt deler adresse.

Jeg kan ikke forstå at rektor ikke ser utfordringen og setter foten ned. Er det ingen hjemme i rektoratet?