Mangel på samsyn – kompetanseparadokset på NTNU

Spørsmålet stilles av Hagen og Kulset i et Khrono-innlegg 14.oktober. 

Fellesskoleutvalget foreslår å styrke musikkfaget i skole og lærerutdanning, og å kreve musikkfaglig kompetanse hos lærerne som skal undervise i faget. Det betyr at skolen kommer til å trenge flere musikklærere enn i dag.

Samtidig legges musikkutdanninger ned flere steder i landet. Dagens finansieringsmodell gjør sårt tiltrengte musikkutdanninger vanskelig å opprettholde.

I mer enn femten år har norsk utdanningspolitikk hatt ambisjoner om sterkere kompetanse, mer fordypning og bedre kvalifiserte lærere. Da grunnskolelærerutdanningene ble femårige masterutdanninger i 2017 bygget Institutt for lærerutdanning ved NTNU opp et sterkt forsknings- og utdanningsmiljø i musikk, musikkdidaktikk og musikkpedagogikk.

Budskapet fra myndighetene var tydelig: Lærere skulle kunne mer både i og om fagene de underviser i. 

Alt klart for å begynne byggingen

Samtidig som sektoren trenger flere musikklærere synes pedagogikk og profesjon å få en stadig større plass i høringsutkastet for de nye lærerutdanningene.

Endringene kan gå på bekostning av faglig fordypning og medføre en fagdidaktisk retrett, skriver Mari Nygård i Khrono, 7. oktober.

Forslaget til framtidig struktur i videregående opplæring peker også mot bredere områder og større paraplyer, ikke ulikt kunnskapsområdet «kunst, kultur og kreativitet» i nåværende rammeplan for barnehagelærerutdanningen. Tverrfaglighet er viktig, men forutsetter sterke fagmiljøer å samarbeide mellom. 

I kontrast til dette står NOU 2025:7 Musikklandet. Her beskrives grunnskole, kulturskole, frivillighet, høyere utdanning og profesjonelt musikkliv som et sammenhengende økosystem.

Samarbeid skjer ikke ved at fag pulveriseres eller samles under stadig videre paraplyer. Men, ved at sektorer og arenaer kobles sammen gjennom sterk faglighet. Det er et viktig skille. Fagene er ikke hindringer for samarbeid. De er forutsetningen for det.

Trondheim er universitetsby, kulturby, kulturskoleby og musikkby samtidig. En kulturmetropol preget av godt samarbeid mellom mange aktører. Kulturlivet avhenger av at mennesker beveger seg mellom opplæring, frivillighet og profesjonelt kunst- og kulturliv, og binder systemene sammen.

Slike porteføljekarrierer er krevende både praktisk, økonomisk og personlig. Manglende samsyn mellom utdanning-, kultur- og finansieringspolitikk svekker infrastrukturen som gjør fleksibiliteten og samarbeidene mulig.

Kulturskolerådet ber Stortinget om et nasjonalt utviklingsløft for samarbeid mellom kulturskole, grunnskole og SFO . Det er bra. Vi har siden 1980-tallet utviklet stadig bedre modeller for det i Trondheim. Spørsmålet er hvem som skal utdanne lærerne hit?

Per i dag treffer verken praktisk-pedagogisk utdanning (PPU), grunnskolelærerutdanning (GLU) eller barnehagelærerutdanning (BLU), mens LUPE-utdanningen på Levanger (som egentlig treffer best) legges ned.  

PPU i musikk kvalifiserer i dag til undervisning på 5.-13. trinn. Altså ikke for å undervise på de lavere trinnene der mye av samarbeidet skjer, og der elevene faktisk bruker SFO.

GLU med master i musikk kvalifiserer i dag for enten trinn 1-7 eller trinn 5-10. Det stemmer dårlig overens med kulturskolen som ikke er organisert etter trinn, har elever både under 6 år og over 19 år, og der grupper undervises på tvers av alder og bydel.

GLU gir normalt heller ikke nok faglig fordypning for kulturskolelæreren som skal undervise både i bredde- kjerne- og fordypningsprogrammet. 

Flyttes, ikke flyttes, delflyttes, billigflyttes. Ja, vi er svimle

Høringsutkastet for ny lærerutdanning gjør det opp til institusjonene å finne ut hva de nye utdanningene skal hete. Det foreslår å forskriftsfeste krav om partnerskap og beskriver lærerutdanning som et felles ansvar mellom universiteter/høgskoler og profesjonsfelt. 

Kan vi håpe at faglærerutdanninger igjen blir mulig? Solid forankret i fag og rettet mot musikk/lærer-karrierer i kulturlivenes økosystem?

I Trondheim har vi i så fall tyvstartet. Gjennom universitetskulturskoleprosjektet (UniKuP, 2022–2024) utgjorde Institutt for musikk og institutt for lærerutdanning ved NTNU sammen med Trondheim kulturskole et partnerskap. Selv om finansieringsmodellen spøker i bakhodet er det lov å håpe. 

Uansett er dette langt fram i tid. Rammeplanen for ny lærerutdanning er ikke ferdig, og flere musikklærere trengs nå. Kan etter- og videreutdanninger bidra på kort sikt? 

Hvem skal i så fall tilby disse på NTNU? Institutt for lærerutdanning eller institutt for musikk?

Her er nemlig paradokset. NTNU har ikke bare ett – men to sterke musikkfaglige miljøer. De ligger både på hvert sitt institutt og på hvert sitt fakultet, slik at lederne aldri sitter rundt samme bord. Fysisk og kollegialt er miljøene nære, men organisatorisk er de langt fra hverandre. 

Det ene miljøet er Institutt for musikk. Her er musikk omdreiningspunktet for studieprogrammer, FoU-grupper og utdanning på bachelor, master og doktorgradsnivå innen både vitenskapelig og kunstnerisk musikkforskning. 

Det andre er musikkmiljøet ved Institutt for lærerutdanning. Her er pedagogikk og lærerprofesjon omdreiningspunktet, samtidig som et sterkt fag- og forskningsmiljø bidrar til kunnskapsutvikling om musikk og utdanning lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Satt på spissen: 

• Det ene miljøet spør hva musikk er, kan være og kan bety for mennesker. 

• Det andre spør hvordan musikk kan læres, undervises og komme samfunnet til gode. 

Ingen av spørsmålene kan stilles eller besvares uavhengig av det andre. Musikkutdanning og musikklærerutdanning henger sammen. 

Fellesskoleutvalget vil ha flere musikklærere. Kulturskolerådet ønsker sterkere samarbeid mellom kulturskole, skole og SFO. Musikklandet beskriver musikklivet som et sammenhengende økosystem. Rammeplanutkastet aktualiserer partnerskap og lokale varianter av lærerutdanning.

Da er det vanskelig å forstå at ikke forbindelsene mellom de to musikkmiljøene ved NTNU står høyt på dagsorden.

Skal Trondheim fortsatt være en ledende musikkregion kan ikke disse miljøene bare være sterke hver for seg. De må også virke sammen. Kun da kan de utvikle lærerutdanninger som treffer behovene i skole, kulturskole og kulturliv. 

Hos optikeren handler dårlig samsyn om at øynene ikke fokuserer på samme punkt. I utdannings-, kultur- og finansieringspolitikk handler det om at intensjoner og virkemidler trekker i hver sin retning. Det mangler ikke på ambisjoner. Det er samsynet som mangler.

NTNU er et godt sted å begynne. Her finnes musikk som fag, kunst og forskning, og kunnskap om hvordan musikk læres, undervises og kommer samfunnet til gode. Fagmiljøene er på plass.  Men, vi mangler strukturer som gjør at de virker sammen.