gjesteskribenten

Når det alltid finnes en syndebukk, vil ingen ta ansvar.

Regjeringen har lagt frem et forslag om handelsforbud med ulovlige israelske bosetninger. – Men er ikke utdanningsinstitusjoner også en del av næringslivet, spør denne ukas gjesteskribent.

– Universiteter som Ariel University og andre utdanningsinstitusjoner i bosetningene bidrar ikke bare gjennom undervisning og forskning, skriver Jouhar.
Publisert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

Fakta

Rawan Jouhar

  • Rawan Jouhar har en bachelorgrad i drama og teater fra NTNU, og studerer nå lektor i engelsk og master i Europastudier ved NTNU.

  • Hun har i flere år engasjert seg i studentpolitikken, og er nå nestleder i Velferdstinget ved NTNU.

  • Jouhar er særlig opptatt av internasjonalisering, inkludering og minoriteters rettigheter i høyere utdanning.

  • Hun er kjent for å være en tydelig og prinsippfast stemme i studentmiljøet, med fokus på solidaritet og rettferdighet.

Regjeringen har lagt frem et forslag om handelsforbud med ulovlige israelske bosetninger. Lovforslaget forbyr handel, investeringer og ulike tjenester knyttet til bosetningene. Likevel omfatter det i liten grad samarbeid med utdannings- og forskningsinstitusjoner etablert i disse områdene. Men er ikke utdanningsinstitusjoner også en del av næringslivet?

Universiteter som Ariel University og andre utdanningsinstitusjoner i bosetningene bidrar ikke bare gjennom undervisning og forskning. De tiltrekker seg studenter, ansatte, investeringer og infrastruktur. På samme måte som annen økonomisk aktivitet bidrar de til å styrke bosetningenes langsiktige levedyktighet og institusjonelle forankring.

Enig eller uenig?

Les våre retningslinjer her og send oss din ytring på:

Hvorfor behandles forsknings- og utdanningsinstitusjoner annerledes enn resten av samfunnet, til tross for at de utgjør en grunnmur i bosetningene? Universiteter og høyskoler er mer enn steder for undervisning og forskning. De former samfunnsborgere, produserer kunnskap, påvirker verdier og normer, og fungerer som viktige økonomiske aktører i lokalsamfunn. Utdanningsinstitusjoner kan både utfordre og legitimere folkerettsbrudd.

Hvem har ansvaret? Er det universitets- og høyskolesektoren som må sette rammene, eller blir dette nok en diskusjon om universitetenes autonomi og rett til å bestemme selv? Altfor ofte peker universitetene på Utenriksdepartementet, som ikke gir tilstrekkelig klare føringer, mens Utenriksdepartementet peker tilbake på sektoren. Resultatet er en pekelek med mange syndebukker og ingen som ønsker å bære ansvaret.

Dette ansvarsvakuumet peker på et større spørsmål i norsk politikk: Hva er forsknings- og utdanningsinstitusjonenes rolle i samfunnet? Hvem har ansvaret for å håndheve forskningsetiske prinsipper og vurdere samarbeid med aktører som opererer i strid med folkeretten? Hvordan har det seg at det tilrettelegges mer for ansvarsfraskrivelse enn for ansvarlighet? Dette ansvarshullet svekker tilliten til systemet, og likevel tolereres det.

Samtidig reiser lovforslaget et mer grunnleggende spørsmål om hvor grensene for et handelsforbud skal gå. Dersom produkter fra bosetningene kan unntas fordi de videreforedles innenfor Israels internasjonalt anerkjente grenser, illustrerer det hvor enkelt lovens intensjon kan omgås. Utfordringen er derfor ikke bare å vedta et forbud, men å utforme det slik at det får reell effekt. Dersom sentrale institusjoner i bosetningene faller utenfor regelverket, risikerer loven å bli mer symbolsk enn praktisk.

Universiteter og høyskoler er ikke nøytrale aktører som eksisterer uavhengig av samfunnet rundt seg. De er ankerinstitusjoner som skaper økonomisk aktivitet, arbeidsplasser, investeringer og langsiktig tilstedeværelse. Nettopp derfor kan de også fungere som en del av bosetningenes overlevelsesstrategi. Når en utdanningsinstitusjon etableres på okkupert territorium med ambisjon om å bestå i tiår fremover, bidrar den til å normalisere og legitimere en situasjon som folkeretten ikke anerkjenner. Uten den økonomiske og institusjonelle infrastrukturen slike aktører skaper, ville mange bosetninger hatt vanskeligere for å opprettholde sin langsiktige levedyktighet.

Dette er heller ikke et nytt fenomen. Universiteter har historisk vært en del av stats- og bosettingsprosjekter. Hebrew University of Jerusalem ble etablert i 1925, mer enn tjue år før staten Israel ble opprettet. Universiteter har dermed ikke bare vært et resultat av samfunnsutviklingen, men også et virkemiddel i den sionistiske nasjonsbyggingen. Utdanningsinstitusjoner bidrar til å etablere og opprettholde varige samfunnsstrukturer, og deres betydning kan derfor ikke reduseres til undervisning og forskning alene.

Les flere bidrag fra gjesteskribentene her

Samarbeid med universiteter i bosetningene handler ikke om samarbeid med israelske institusjoner innenfor Israels internasjonalt anerkjente grenser. Institusjonene er etablert på territorium som etter internasjonal rett anses som okkupert. Spørsmålet er derfor ikke om Norge skal boikotte israelsk akademia som sådan, men om det er konsekvent å gjøre unntak for institusjoner som er etablert nettopp i de områdene lovforslaget forsøker å avgrense seg mot.

Dersom regjeringen mener at handel, investeringer og tjenester bidrar til å opprettholde ulovlige bosetninger, er det vanskelig å se hvorfor utdannings- og forskningsinstitusjoner skal behandles annerledes. Universitetene er ikke bare observatører, men aktører som bidrar med økonomisk aktivitet, legitimitet og langsiktig tilstedeværelse. Så lenge ansvaret skyves mellom Utenriksdepartementet og universitets- og høyskolesektoren, vil heller ingen ta de nødvendige beslutningene.

Når det alltid finnes en syndebukk å peke på, blir resultatet det samme: Ingen tar ansvar.