Ytring
– Utdanningen min skulle endelig komme til nytte
Populærkulturen har alltid gjenbrukt seg selv, men hva vil skje når AI gjenbruker seg selv? Det bekymrer Øystein Gjermshusengen.
– Resultatet kan bli et selvforsterkende kretsløp der kopier danner grunnlaget for nye kopier, og der det originale gradvis blir vanskeligere å skille fra etterligningen. Det er en utvikling som bør bekymre oss, skriver Øystein Gjermhusengen i ytringen.
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Det viser seg at utdanningen min innen medievitenskap og humaniora endelig skulle komme til nytte.
Jeg hadde bare ikke sett for meg at det skulle være for å diagnostisere internettets langsomme sammenbrudd gjennom en fransk postmodernist fra 1980-tallet.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
I Simulacra and Simulation fra 1981 beskriver Jean Baudrillard et samfunn der representasjoner gradvis løsriver seg fra virkeligheten de opprinnelig skulle representere. Tegn og bilder begynner å referere til andre tegn og bilder, snarere enn til en konkret virkelighet utenfor dem.
Det er en teori som føles påfallende aktuell i møte med såkalt AI slop, (AI skvip) på norsk. Vi sitter altså igjen med noe som ligner en suppe, eller kanskje snarere en grøt, av bilder, ord og betydninger som flyter sammen.
Selvfølgelig har populærkulturen alltid gjenbrukt seg selv. Musikere sampler eldre låter, filmskapere låner fra etablerte sjangre, og kunstnere bygger videre på tidligere generasjoners uttrykk.
Kulturell utvikling har aldri vært en lineær prosess der hvert nytt verk oppstår uavhengig av alt som kom før. Eller intertekstualitet for de som har greie på det.
AI kan produsere nesten hva som helst, uten selv å ha behov for å uttrykke noe. Den fremstår som allmektig fordi den mangler menneskets begrensninger, men denne tilsynelatende makten innebærer ingen garanti for mening.
AI gjør det mulig å produsere nærmest ubegrensede mengder innhold basert på mønstre fra eksisterende kultur. Dermed blir spørsmålet om avsender stadig viktigere.
Hvem står bak teksten vi leser, bildet vi ser eller musikken vi hører? Hvilke erfaringer ligger bak uttrykket, og hvilken hensikt hadde den som publiserte det?
Teknologien er avhengig av menneskelig skapt materiale for å lære mønstrene den bruker til å generere nytt innhold.
Med andre ord, fylles internett med generert innhold som etterligner eksisterende uttrykk, mens nye modeller i økende grad risikerer å trenes på materiale som allerede er produsert av kunstig intelligens.
Resultatet kan bli et selvforsterkende kretsløp der kopier danner grunnlaget for nye kopier, og der det originale gradvis blir vanskeligere å skille fra etterligningen. Det er en utvikling som bør bekymre oss.
Pop will eat itself.
Og når kulturen først og fremst består av automatiserte gjentakelser av sine egne mønstre, kan vi ende opp med et internett som har alt å vise frem, men stadig mindre å fortelle.
