Vi kan ikke kreve mer av studentene enn av oss selv

Studentene – nye og gamle – er tilbake på campusene rundt omkring, og godt er det, etter et par måneder uten særlig liv på campus. De har kommet til universitetene av forskjellige grunner. Noen på grunn av en indre motivasjon, et driv etter erkjennelse kanskje. Andre fordi de ønsker å ta en god utdanning og gjøre det samfunnet forventer av dem.

Uansett årsak, de skaper liv, de skaper optimisme for fremtiden – og de gjør tilværelsen for de ansatte ved universitetene meningsfull.

De senere årene har det vært mye debatt om studentenes motivasjon og tilstedeværelse. Det har også vært mye snakk om juks og bruk av KI. Da tenker jeg ofte tilbake på egen immatrikulering på NTH i 1987. Den gangen var Dag Kavlie rektor.

Det jeg husker fra hans tale til studentene er at han sa: «Å studere på NTH er som å (forsøke) å drikke vann fra en brannslange (under høyt trykk)». Dette er etter hukommelsen, og jeg tror ikke han sa det som står i parenteser, det er mine egne tilføyelser.

Uansett, NTHs pedagogiske tilnærming førte uvegerlig til det kjente begrepet «kok». Jeg tror de aller fleste ble nødt til å koke i hvert fall noen øvinger i løpet av studietida, rett og slett for å klare kravet til å kunne gå opp til eksamen.

Min egen metode var at de gangene jeg ble tvunget til det, kokte jeg så ukritisk som overhodet mulig, slik at løsningene ikke skulle feste seg i mitt hode. Dermed kunne jeg gyve løs på øvingene selv så fordomsfritt som mulig ved eksamenslesingen, altså uten å kunne løsningene på forhånd.

Jeg lærte jo veldig mye av å faktisk gjøre de svært gode NTH-øvingene på egen hånd. Andre kokte mer ivrig, både kritisk og ukritisk, og var kanskje ikke så nøye med å gjøre alle øvingsoppgaver selv.

Hvis man skulle bruke dagens standard, så er det mange toppdirektører og toppingeniører i Norge som burde fått både gult og rødt kort for «juks» i studietida. Kanskje man faktisk har jukset seg til utdannelsen og den høye posisjonen man etter hvert har fått i samfunnet? Eller er det urettferdig å se det sånn?

Studenter er mennesker. De fleste er ærlige. Man manøvrerer som man blir tvunget til når det ligger både pedagogiske og andre snublesteiner i studieløpet.

Man skal slå ned på juks som får betydning for karakterfastsettelse. Det er jeg enig i. Men kanskje man kunne være litt mindre manisk, litt mindre formalistisk, og litt mer menneskelig i behandlingen av studenter som blir tatt.

Hvor ble det av alvorspraten på kontoret, sette en strek over, og gi en ny sjanse?

Hvorfor skal dagens studenter behandles dårligere enn kok-generasjonene før dem?

En annen ting studentene får pes for, er at de ser for mye på skjerm, også under forelesninger. Dette er visstnok veldig plagsomt for noen forelesere, som dermed ikke blir kontinuerlig gjenstand for studentenes oppmerksomhet.

Men vi er alle fanget av den samme teknologien. Det gir ikke mening å kritisere studentene for den digitale galskapen vi alle har blitt en del av. Det er svært få av oss som ikke opptil flere ganger i uken blir fristet til å ta en kort titt på telefonen (som gjerne blir til en lang titt) i løpet av ørkesløse møter.

Vi kjenner også alle dem som kontinuerlig sitter bak en laptop-skjerm og hamrer løs på tastaturet uansett hva som skjer rundt dem.

Sånn er det. Vi er mennesker alle sammen. Studentene er fremtida, vi er fortida, men vi må sammen finne ut hvordan vi kan frigjøre oss fra tech-gigantenes overvåkningskapitalisme.

Vi kan ikke kreve mer av studentene enn av oss selv, eller forvente at de skal være bedre mennesker enn vi selv var som studenter.