gjesteskribenten

Beveger vi oss i riktig retning når det kommer til voldtektskultur?

«Da #MeToo-bølgen kom i 2017, tenkte jeg at den ikke handlet om meg, men så feil kan man ta.» Denne ukas gjesteskribent åpner opp om overgrep hvor ingen tok henne i forsvar, overgrep hun har bagatellisert og følt skam over.

- Det som overrasket meg mest, var at ingen sa noe, skriver Ingrid Berg Sivertsen, om egne overgrepserfaringer. Bildet er fra en demonstrasjon på Cornell-campusen i Ithaka, New York.
Publisert Sist oppdatert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

Jeg så ikke det systematiske i hendelsene jeg hadde opplevd, og hadde ikke snakket så åpent om ting jeg hadde opplevd med andre. Siden da har jeg faktisk vært mer åpen, og har jeg har også fått høre hva andre har opplevd. Jeg har opplevd skjult overgrep, drapstrusler og voldtektstrusler og trakassering for å nevne noe, og kommer til å gi noen eksempler nedenfor. I likhet med mange andre kvinner, dessverre.  

Fakta

Ingrid Berg Sivertsen

  • Ingrid Berg Sivertsen underviser i entreprenørskap ved NTNU, med særlig tilknytning til NTNUs Entreprenørskole og er en av UAs gjesteskribenter.
  • Startet sin første bedrift som 24-åring og har en sterk drivkraft for å skape og utvikle nye løsninger. Med utdanning innen både industridesign og økonomi, kombinerer hun kreativitet med forretningsforståelse.
  • Hun er også engasjert i likestillingsarbeid, og har en handlingsorientert tilnærming til både undervisning og organisasjonsarbeid. Ved NTNU bidrar hun blant annet som medlem av fakultetsstyret og som verneombud.

Forklaring: Når jeg bruker begrepet voldtektskultur, mener jeg ikke at vi lever i et samfunn hvor voldtekt er akseptert. Jeg mener en kultur hvor seksuelle krenkelser, trakassering, trusler og grenseoverskridende atferd blir bortforklart, bagatellisert eller møtt med stillhet. En kultur hvor den som krenker andre ofte møtes med forståelse og forklaringer, mens den som blir utsatt sitter igjen med skam, skyldfølelse eller frykt.

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

Det å bli ropt «bella!» etter på gata i Italia, få komplimenter av fremmede eller å bli sjekket opp på en hyggelig måte et problem. Det virker noen ganger som enkelte menn, som vi så under debatten på NRK ikke helt kan sette seg inn i hva som er helt greit og hva som er ubehagelig. Problemet oppstår når grenser ikke respekteres.

Året var 2016. Jeg og fem mannlige medstudenter var på studietur i Milano. I løpet av en kveld fikk jeg voldtekts- og drapstrusler fra en av medstudentene mine. Dette skjedde ganske casually over bordet på et utested. Han snakket også om å partere meg. Jeg husker fortsatt hvor sjokkert jeg ble.

Ingen rundt bordet tok meg i forsvar.

Jeg var 21 år gammel.

I dag, som 31-åring, ser jeg på 21-åringer som unge mennesker. Den gangen følte jeg meg voksen, men jeg var egentlig fortsatt svært ung. Nå tenker jeg på gru om noen av våre unge studenter skal oppleve noe lignende…

Etter hendelsen følte jeg meg utrygg. Vi bodde alle sammen i en Airbnb-leilighet, og soverommet mitt hadde ikke dør. Den natten barrikaderte jeg inngangen med møbler.

Det som sitter sterkest igjen i dag, er likevel ikke truslene. Selv om det var veldig skummelt akkurat da. Det er reaksjonene etterpå.

Forklaringene kom raskt først fra gutta, og deretter fra jentene også.

«Det er bare slik han er.»

«Faren hans har kreft.»

«Han hadde drukket for mye.»

Jeg synes fortsatt ikke noen av disse forklaringene gjør det som skjedde greit.

Og kanskje er det nettopp dette som er et eksempel på voldtektskultur.

Det som overrasket meg mest var at ingen tok avstand da eller senere.

Ikke nødvendigvis handlingen i seg selv, men hvordan omgivelsene reagerer når noen går langt over grensen.

Det som overrasket meg mest var at ingen tok avstand da eller senere. Verken gutter eller jenter i klassen. Oppførselen ble sosialt akseptert. Jeg hadde en forventning om at folk ville reagere sterkere, men det skjedde ikke.

Vi kan gå enda lenger tilbake.

Jeg var 14 år gammel og på ferie med familien i Tyrkia. Under en aktivitet i sjøen ble jeg utsatt for det jeg i dag vil beskrive som et seksuelt overgrep. Familien min visste ikke hva som foregikk.

Jeg fortalte ingen om det.

Ikke fordi jeg ikke forsto at noe var galt, men fordi jeg skammet meg. Jeg følte at det var min feil.

Den dag i dag synes jeg fortsatt det er vanskelig å snakke om, og jeg merker at jeg fortsatt bagatelliserer det. Jeg synes det er skikkelig ekkelt å tenke tilbake på det, og det er derfor jeg ikke går i detaljer på det som hendte.

Eller som den gangen jeg var på et utested i London. En britisk mann som var betydelig større enn meg ville danse. Jeg gjorde det tydelig at jeg ikke var interessert.

Da tok han et glass øl og helte det sakte over hodet mitt mens han så på kompisen sin.

Midt på dansegulvet. Han var mye høyere og større enn meg så jeg kunne ikke gjøre noe med ølet.

Var det noen andre som grep inn?

Nei.

Det som har skjedd meg er ikke unikt. Tvert imot vet vi at svært mange kvinnelige studenter opplever seksuell trakassering og overgrep. Vi vet også at mørketallene er store. Som det blant annet kom frem i denne artikkelen, hvor vi ser ganske tydelige forskjeller mellom kvinner og menn.

Mange kvinner jeg kjenner har bagatellisert ting som har skjedd med dem. Akkurat slik jeg selv har gjort. Mange har tenkt at det var deres egen feil. Akkurat slik jeg selv har gjort. Håndteringen av Cornell 7-saken er viden kjent i media, og det kan bidra til at kvinnelige studenter føler seg utrygge på hvordan NTNU vil støtte dem dersom de blir utsatt for seksuell trakassering og voldtekt. Jeg vet av erfaring at det enkleste når man har opplevd noe ubehagelig er å trekke seg unna. Å flykte fra situasjonen.

Jeg håper NTNU er en plass kvinner kan føle seg trygge og vite at vi «backer» om de opplever noe ubehagelig, uansett hvor alvorlig trakasseringen er. At vi kvinner slipper å bagatellisere jævlig oppførsel.

Les flere bidrag fra gjesteskribentene her

Derfor mener jeg tiden er inne for at NTNU tar et tydelig standpunkt og ikke bare jobber reaktivt, men jobbe forebyggende om:

  • Hvordan kan vi sørge for at studentene faktisk opplever de ansatte som trygge «voksne» å gå til?

  • Hvordan NTNU kan jobbe systematisk for å forebygge seksuell trakassering og overgrep, i stedet for å overlate ansvaret til linjeforeninger eller studentsamskipnaden?

  • Hvordan skal vi håndtere et samfunn som ser ut til å bli stadig mer polarisert mellom kjønnene?

  • Hvordan kan NTNU reagere raskt når alvorlige saker oppstår?

  • Og hvordan kan vi best beskytte dem som har blitt utsatt?