Ytring
Det finnes bedre alternativer enn eksamen på Sluppen for realfagene
Problemet er ikke juks. Problemet er at sammenhengen mellom prestasjon og kompetanse blir svakere.
Jons Persson & Per-Odd Eggen ved NTNUs Institutt for fysikk.
Foto: NTNU/Marthe Kristine Nes Bjerva
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Guttorm Sindre og Gabrielle Hansen setter fingeren på ett reelt problem og har rett i at NTNUs eksamenskapasitet er blitt et problem. De har også rett i at mer variasjon i vurderingsformene kan være en del av løsningen. Men vi er usikre på om problemet egentlig handler om eksamenslokaler, og vi har forslag til andre løsningsalternativer enn de Sindre og Hansen peker på.
Kapasitetskrisen på Sluppen er et symptom på noe grunnleggende: Vi vet at blant annet kunstig intelligens har endret studentenes studiehverdag,og vi vet at eksamen styrer prioriteringene i utdanningen, men vi henger etter med emne- og vurderingsdesign.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Debatten ser ut til å handle mest om praktiske spørsmål. Skal vi bygge ut Sluppen? Gå tilbake til penn og papir? Flytte eksamener til januar? Flere eksamensplasser løser ikke de grunnleggende utfordringene med hvordan vi skal vurdere hva studentene faktisk kan eller skal kunne i KI-æraen. Det blir i stedet en avledning og et svar på feil problem.
Det finnes mange gode argumenter for å redusere den tradisjonelle slutteksamenens dominans. Hyppigere prøver og mer distribuert vurdering kan gi bedre læring, lavere stressnivå og bedre tilbakemeldinger til studentene underveis i et emne. Her er vi langt på vei enige med Sindre og Hansen.
Samtidig vil vi utfordre ett premiss som ofte ligger implisitt i slike diskusjoner: at alternative vurderingsformer er mer framtidsrettede enn eksamen. Det er ikke nødvendigvis tilfelle.
Noen av de nevnte eksemplene på vurderingsalternativer, som semesteroppgaver, hjemmeoppgaver, mapper og prosjekter, utfordres i stor grad av generativ KI. Når en språkmodell kan skrive tekst, lage programkode, løse matematikkoppgaver og produsere rapportutkast på få sekunder, blir det stadig vanskeligere å vite hva som er studentens egen kompetanse. Problemet er ikke juks. Problemet er at sammenhengen mellom prestasjon og kompetanse blir svakere.
En studie av Strømberg et al. viser at elever som brukte generativ KI fikk bedre resultater på lekser og brukte mindre tid, men samtidig presterte dårligere på prøver uten hjelpemidler. Forskerne i studien kalte dette en «AI learning penalty». I hvilken grad dette også gjelder høyere utdanning, er ikke undersøkt etter det vi kjenner til, men det er fullt mulig å levere gode produkter (uten overvåking) og samtidig uten å oppnå læring som tilsvarer kvaliteten på produktet.
Det er forståelig når noen ønsker seg tilbake til klassisk eksamen med penn og papir. Siden KI gjør det vanskeligere å stole på arbeid som er utført uten tilsyn, trenger vi da ikke heller flere ulike vurderingssituasjoner der studenten kan vise kompetanse på en direkte måte? Men trenger disse å være firetimers slutteksamener samlet i desember? Allerede i 2018 ble det skissert en modell for vurdering i realfagene som i større grad bygger på mange mindre, adaptive prøver som utforsker grensene for studentens kompetanse, omtrent slik en god muntlig eksamen gjør.
Ny teknologi har gjort slike løsninger mer realistiske i dag. I realfagene er for eksempel STACK et interessant alternativ. Det har vært i bruk ved NTNU i flere år og kan håndtere avanserte matematikk- og fysikkoppgaver i matematisk syntaks, gi umiddelbar tilbakemelding, og det er etablert store oppgavebanker. Dette gjør det mulig å gjennomføre distribuerte prøver under tilsyn gjennom semesteret, i stedet for å samle alt på slutten.
Lykkes vi med å spre vurderingen utover semesteret på ulike vis, trenger vi, slik Sindre og Hansen peker på, verken større eksamenslokaler eller en retur til penn og papir. Da blir Sluppen også mindre viktig, og kapasitetsproblemet kan løses som en konsekvens av en bedre vurderingspraksis. Det er slike løsninger vi må jobbe for!
Den virkelige utfordringen for NTNU er derfor ikke hvor studentene skal sitte når de har eksamen. Den virkelige utfordringen er å utvikle vurderingsformer som fremmer læring, måler kompetanse/sertifiserer og fungerer i en verden der KI alltid er tilgjengelig.
