Ytring
Hvor viktig er internasjonalt forskingssamarbeid?
Det hadde vært interessant å vite om forskere, dersom de fikk velge, ville ha arbeidet alene eller i store team, skriver Per Arne Bjørkum, som kritiserer politikerne for å ha bestemt at forskningen skal utføres i team.
Jeg tror at kravet om samarbeid, enten nasjonalt eller internasjonalt, er en viktig grunn til at forskningen etter 1950, sett i lys av ressursbruken, har gitt få resultater, skriver Per Arne Bjørkum.
Foto: Inge Haga
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Det er skapt usikkerhet omkring vår deltakelse i forskingsprogrammet Horisont Europa. Det har fått mange til å reagere. Det argumenteres for at forskning i sin natur er internasjonal, og at vår deltakelse i Horisont Europa har ført til at artiklene blir mye sitert.
Antall siteringer er et kriterium vi bruker, men det er ikke egnet til å overbevise statsråden om at det er riktig å bruke penger på denne forskningen. Statsråden må konkurrere med andre statsråder om en begrenset pengepott. Hun trenger derfor konkrete eksempler som hun og hennes likesinnede forstår. Det vil si at vi må vise til forskning fra dette samarbeidet som har blitt tatt i bruk - og med suksess. De som har vært involvert i EU-forskningen, bør gjøre dette, enten i form av innlegg i Khrono eller i egne rapporter.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Det er ellers riktig at forskningen er internasjonal. Det har den alltid vært, men det er ikke det samme som at selve forskningen må skje på den internasjonale arenaen. Det internasjonale aspektet kommer inn etter at forskningsresultatene er blitt gjort tilgjengelige for alle, slik at hvem som helst kan etterprøve forskningen.
Historisk har forskningen vært utført lokalt, «isolert» fra omverdenen, og stort sett av én person – i individualismens ånd. Så å si alt vi vet innen naturvitenskapen, har oppstått på denne måten.
Når forskere går sammen i team for å arbeide med én idé, rammer det idérikdommen som veksten i kunnskap er avhengig av. Det er også en fare for at de som arbeider i team, undersøker en omforent idé, og at det går på bekostning av de ville ideene hver av dem måtte ha. De villeste ideene er nemlig så vage at heller ikke de som får dem, kan rettferdiggjøre dem.
Historien lærer oss at de som får slike ideer, derfor holder dem skjult inntil de kan rettferdiggjøre dem. Det gikk over 20 år fra den unge Newton fikk ideen om gravitasjon etter å ha isolert seg på landstedet sitt på grunn av en pest som herjet i London, til han fortalte andre om den og publiserte Principia (1687).
Einstein grublet i flere år før han plutselig, tilsynelatende ut av intet, publiserte fire revolusjonerende artikler, blant annet om den spesielle relativitetsteorien (1905), mens han arbeidet som patentfunksjonær, langt unna de etablerte fysikerne.
Mye av kvantemekanikken ble riktignok utviklet i miljøer rundt etablerte fysikere, også nobelprisvinnere, men de forsket på hver sin idé. Det ser vi også ved at publikasjonene bare har én forfatter. Nå er det vanlig med fem eller flere medforfattere. Over hundre forekommer også. Det er i konflikt med individualismen idérikdommen har sprunget ut av.
Denne individualismen ble vi tvunget til å gi avkall på etter at det offentlige begynte å engasjere seg i forskning. Det skjedde etter andre verdenskrig og ble initiert av USAs president, Franklin D. Roosevelt. Han ble inspirert av suksessen til det enorme samarbeidsprosjektet som involverte mennesker fra mange land og resulterte i atombomben.
Han og rådgiverne hans mente derfor at forskningen ville bli bedre dersom forskere samarbeidet nasjonalt eller internasjonalt. Samarbeid ble derfor et krav for de som ønsket offentlig støtte til forskningen sin. Det ble raskt normen også i andre land og har vært det siden. Problemet var at Manhattan-prosjektet var et innovasjonsprosjekt; fysikken var på plass før krigen startet.
Frem til da hadde vi nytt godt av en 800 år gammel tradisjon for at ingen skulle legge seg bort i forskningen. Med kravet om at vi må samarbeide med andre forskere, har politikerne gjort nettopp det. De har frarøvet oss individualismen! De er neppe klar over hva de har gjort. Jeg er også usikker på om dagens forskere er klar over hva de har mistet.
Jeg tror at kravet om samarbeid, enten nasjonalt eller internasjonalt, er en viktig grunn til at forskningen etter 1950, sett i lys av ressursbruken, har gitt få resultater. Vi bør derfor utfordre politikerne på det de har «tvunget» oss til å oppgi individualismen.
Det hadde også vært interessant å vite om forskere, dersom de fikk velge, ville ha arbeidet alene eller i store team.
