Har åpnet hjemmet for Isfit i over 20 år

Halv åtte om morgenen sitter samboerparet Anne Reinton og Knut Iver Aastorp rundt frokostbordet med tre studenter. Ama fra Romania prøver sin første skive med brunost, Mao fra Japan fremfører norske gloser, mens Julie, også fra Japan, har funnet sitt yndlingspålegg; rekesalat. Å bo i et fremmed hjem er litt spesielt, men annethvert år gjør flere hundre studenter nettopp dette. Under Isfit-festivalen huser vertsfamilier i Trondheim rundt 500 internasjonale studenter som skal delta på workshop, fokusgrupper og dialoger.

– Å bo i et norsk hjem var faktisk noe av det jeg så mest fram til, sier Julie.

Ama smører den andre brødskiven med brunost. «Dette var jo faktisk godt».

Knytter bånd

Anne Reinton har vært Isfit-vert siden 1992, bortsett fra ett år hvor hun gikk gravid med sitt eldste barn. Hun og familien syns det er givende å ta imot studentene. Selv satt Anne i Dalai Lama-komiteen under Isfit i 1994.

– Det er spennende å få verden rett inn i stua. Etter hvert som jeg fikk familie og barn syns jeg det var viktig at de også opplever det. Det er en god ide at internasjonale studenter skal bo hos familier i Trondheim, fordi det gir de besøkende en ekstra opplevelse. Jeg syns det er nyttig å støtte oppunder en så viktig festival!

Hun mener også vertsrollen er verdifull fordi internasjonale studenter kan få et inntrykk av hvordan nordmenn bor, som igjen gir en forståelse av kulturen og hverdagen i Norge.

– Man knytter bånd med dem som kommer på besøk. I 2017 hadde vi studentfredsprisvinneren boende hos oss. Det gjorde inntrykk på de unge i huset. Studentene som kommer hit er ressurssterke og aktive, og det gir mye til våre ungdommer som tar mye for gitt. Det er noe med det å få til noen gode samtaler, sier hun.

Knut er enig, og sammen med ungdommene i huset har de blitt enige om at dette er en tradisjon som må holdes vedlike.

Typisk norsk

Første dagen jentene ble introdusert for familien Reinton-Aastrop ble de tatt med ut på ski. Dette var ikke ukjent terreng for Mao, som har vært på utveksling i Vesterålen. Hun var nesten for kjapp for nordmennene.

– Mao var så kjapp. Hun gikk jo nesten fra oss, sier Anne og Knut.

Rundt bordet diskuterer de hva som er typisk norsk.

– Nordmenn sier «oi» veldig ofte. Det var litt uvant for meg, ettersom jeg har bodd i England hvor «oi» er et litt mer påtrengende varseluttrykk, sier Ama.

– Man får fort nye øyne på de helt vanlige situasjonene, sier husvert Anne.

Typisk norsk er også den bekreftede ordlyden «m-m»:

– Jeg var ikke klar over at jeg sa det så mye etter at studentene påpekte det, ler husvert Knut.

Julie ser allikevel mange likheter mellom norsk og japansk kultur. For eksempel er nordmenn like konfliktsky som japanere.

– De jeg har møtt er veldig tålmodige, snille og har en rolig måte å forholde seg til konflikt på, sier hun.

Fokus på representasjon

Det er både unge studenter og etablerte familier som melder seg som vertsfamilie. Isfit-presidenten har lagt merke til at folk melder seg som vert gang på gang. Han tolker det som at folk setter pris på ordningen.

– Noen har syv studenter boende hos seg samtidig. Vi har også folk som vil ha samme person tilbake på besøk.

– Vi har herlige historier fra familier hvor barna aldri har møtt internasjonale mennesker før. Ett år var det en student fra Uganda på besøk hos en vertsfamilie, hvor barna i familien aldri hadde sett et menneske med mørk hudfarge. Første gang de så ham var de nesten redde, men etter hvert ble de så gode venner at studenten ble bedt med på ungenes leke-teselskap.

I år slår Isfit sine tidligere rekorder, med hele 145 representerte nasjonaliteter.

– En av de kule tingen med Isfit er at den rommer så mange studenter fra ulike land. Vi prøver alltid å fokusere på representasjon, sier Tyler.

Skulle på fest - søkte Isfit

Jentene kler på seg yttertøyet for å rusle ned til Lerkendal for ukas første workshop. Julie og Mao drar hettene god over hodet. Ama studerer juss i Stockholm, og er allerede vant med minusgradene.

Ama hørte om Isfit for første gang på en båttur fra Stockholm til Helsinki med et par venner. Det ble et par glass før hun merket at en av vennene hadde sneket seg unna med datamaskinen. Ama buste inn i rommet og sa hun måtte bli med tilbake til gjengen, men venninnen ristet strengt på hodet og sa «jeg må rekke søknadsfristen til Isfit».

– Det endte med at jeg satte meg ned sammen med henne og skrev en søknad selv.

Så skvetter Julie til. Det har snødd mye i natt, og isen under er godt kamuflert. Nedover bakkene fra Berg til Lerkendal skal vi oppleve mange nesten-fall.

Vi vil involvere Trondheim i Isfit

Tyler håper Trondheim ser muligheten vertsprogrammet representerer.

– Vertene får sjansen til å ha en student på besøk fra et land de kanskje ikke en gang har hørt om, og kan lære noe om kultur eller språk.

Han mener folk ofte tror det er mer jobb enn det er. Som regel trenger man bare å å vise hvor maten i kjøleskapet ligger, fordi studentene for det meste er på konserter og workshop.

– Folk i Norge er så interessert i nye kulturer. Ved å være vert trenger man ikke reise verden rundt for å få et bilde av andre kulturer.

Migrasjon på dagsorden

Ama synes årets festivaltema, migrasjon, var forlokkende, ettersom det så visst er på dagsorden i Sverige.

– Jeg var spent på å få et innblikk i hvordan studenter fra resten av verden ser på tematikken. Festivalen er veldig multikulturell og internasjonal, så man får flere synsvinkler.

Å møte så mange mennesker fra ulike nasjoner kan også være utfordrende. Måten folk diskuterer og argumenterer for sine synspunkter er veldig ulik over landegrensen, men Ama syns det er verdifullt. Julie er enig.

– Jeg syns det mest verdifulle i workshopene er at vi alle har ulik bakgrunn, både i fagfelt og nasjonalitet. I en workshop diskuterte vi klimaendringer og naturlig degradering, hvor det var både ingeniører og folk som studerte psykologi. Det er så viktig at en så variert gruppe kan snakke om dagens klimaproblematikk; det er et såpass stort tema at det angår oss alle, sier hun.

På Lerkendal flokker det seg mengder av studenter. Veien er lettere å håndtere nå som nedoverbakkene har jevnet seg ut, og jentene beveger seg inn i lokalene de skal tilbringe hele dagen i. Forhåpentligvis blir det servert brunost til lunsj.