La forskermiljøene definere sine egne agendaer

Det er forståelig at de som utformer strategiene er opptatt av å legitimere dem, skriver Eli Smeplass i sitt svar til prorektor Bjarne Foss.

Strategiske midler knyttet til ønsker om å heve rangeringen av universitetet er trøblete.
Publisert Sist oppdatert

Bjarne Foss svarer på min kronikk om universitetsstrategi med å reklamere for NTNU og arbeidet de selv gjør. Han underkommuniserer at nyskaping oftest skjer nedenfra, fordi det er i fagmiljøene kompetansen finnes. Når Foss’ svar har utropstegn i tittelen, kan jeg trygt anta at jeg har truffet en nerve. Hadde Foss tatt seg tiden til å lese litt av organisasjonslitteraturen jeg refererer til, hadde han sett hvordan han selv utviser konformitet gjennom ritualer. Han arbeider for å forsvare strategiens legitimitet, fordi det er det som gir ham selv legitimitet. Mye han skriver er ikke kontroversielt, men han tar heller ikke kritikken på alvor. Jeg mener jo at strategien nettopp ikke gir «hver enkelt» forsker trygghet og forutsigbarhet, som han skriver. Det forutsetter at hver enkelt tilpasser seg styringen ovenfra.

Det er forståelig at de som utformer strategiene er opptatt av å legitimere dem. Hvis Foss mener jeg er utydelig, kan jeg godt være enda tydeligere. Han skriver at jeg ikke gir noe svar på hva som er god strategi for universitetet. Det er helt riktig, for argumentet mitt er at det ikke finnes noen enkle løsninger. Sentralt definerte strategier er og bør forbli visjoner uten store konsekvenser, i den grad vi trenger visjoner (den som har visjoner, bør oppsøke lege, sa tidligere forbundskansler Helmut Schmidt). Virkninger av strategisk styring kan føre til et mer konkurransepreget universitet, hvor hver forsker må kjempe mot og ikke med sine kolleger. Det er heller ikke umiddelbart forenlig med målet om sterke forskningsmiljøer. Vi er mye sterkere sammen.

«Kunnskap for en bedre verden» passer med det meste vi holder på med, men strategiske midler knyttet til ønsker om å heve rangeringen av universitetet er trøblete. Det lykkes de heller ikke særlig godt med. For eksempel er innovasjon, som er vår tids store fyndord i forskningspolitikken, ofte utilsiktede konsekvenser av forskning som hadde andre formål. Det er denne mekanismen Jon Elster kaller States that are essentially by-products. Av og til kommer vi lettere dit vi vil dersom vi ikke sikter, eller pålegges å sikte, direkte mot målet. Internasjonale spissmiljøer er bare et av mange eksempel på hvordan ledelsen ved NTNU først og fremst søker legitimitet fra Kunnskapsdepartementet og regjeringen, og ikke forstår at det er fagmiljøene som kjenner sine studenter, sitt samfunnsoppdrag og de dertil hørende behov for kunnskap og formidling. Derfor er universitetsdemokratiet så viktig. Hvis vi ser på instituttene, ser vi hvordan de tvinges til å bruke internasjonalisering som en del av egen strategi. Hvis Foss mener forskere må søke FRIPRO for å drive med fri forskning, er dette hårreisende. Å skrive gode forskningssøknader tar svært mye tid. I 2018 fikk 8,1 % av søknadene tilslag på dette programmet. Vi har ikke råd til at forskere må konkurrere om disse midlene med sin egen forskningstid som innsats for å få midler til å gjennomføre prosjekter de mener har verdi for sitt eget fagfelt.

Hva blir arven etter denne perioden, hvor universitetet visstnok skal drive frem et bedre samfunn, og markedsmekanismer virker å være det eneste repertoaret ledelsen har? Jeg frykter at ved å importere instrumentelle ideer om kunnskapsstyring i offentlig sektor overkjøres universitetets egen skaperkraft. Det er ikke strategier som skaper forskning, det er mennesker. Vi som jobber i akademia jobber hver eneste dag med å skape ny kunnskap som vi mener vil drive forskningsfeltene våre fremover. Men her finnes det ingen standardisert idé som kan hjelpe oss, dessverre.

Derfor jobber jeg sammen med kollegaer i organisasjonen New University Norway med å ta diskusjonen om hva universitetet er og skal være tilbake til grasrota der den hører hjemme. Vi holder jevnlige møter om sentrale temaer knyttet til universitetspolitikk. Foss er i sin nye stilling mer enn velkommen til å delta i diskusjonene der, som er mye mer preget av samtale og dialog enn av klart definerte mål og forenklinger av det mangfoldige universitet Foss så fint beskriver.

Jeg er, sammen med en rekke kolleger, særs kritisk til toppstyring av universitetene. Den helt ferske antologien Universitetskamp, hvor professor og styremedlem Aksel Tjora er redaktør, viser dette klart og tydelig. Vi er flere som mener at verdifull kunnskap er forankret i forskningsmiljøene, ikke i frittsvevende og sentralt definerte strategier. Dersom vi i det hele tatt skal ha noen strategi, bør den ikke bare forankres lokalt, den bør starte der.