Gjesteskribenten:

Koronapandemien etter første bølge

Hvordan har vi klart oss på NTNU så langt? spør Helge Holden. Her diskuterer han noen av erfaringene med å holde det gående under en pandemi.
Overgangen med hjemmeeksamen er enorm, og etter min mening en ordning vi må komme bort fra snarest mulig. 
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Overgangen med hjemmeeksamen er enorm, og etter min mening en ordning vi må komme bort fra snarest mulig.  Foto: KRISTOFFER FURBERG

Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å skrive om koronapandemien – mye er blitt sagt og skrevet, og det er vanskelig å tilføye noe. Heller ikke har jeg noen spesiell kompetanse hverken på smittespredning eller samfunnsøkonomi, så jeg kan ikke komme med noen råd om hva vi egentlig skulle gjort. Men jeg vil diskutere litt av erfaringene på NTNU.

Det politiske Norge har stått sammen på en forbilledlig måte, og både regjering og opposisjon har lagt uenighet til side i denne første fase av pandemien. Og vi – folket – har sluttet opp om de restriksjoner vi er blitt pålagt. Noen få har brutt dem, og andre har ønsket å pålegge sine omgivelser enda strengere pålegg enn regjeringen, men det gjelder ikke mange. Totalt sett har Norge klart seg svært bra så langt sammenlignet med andre land.

Det betyr ikke at alle avgjørelser var riktige, og dette vil sikkert bli gransket i ettertid. Siden hvert land dessverre har sine egne måter å telle koronarelaterte dødsfall på, er nok en sammenligning av overdødeligheten den beste måten å vurdere hvordan landene klarte seg. Det er ikke vanskelig å ha stor sympati for alle som mistet jobben eller er blitt permittert, og alle småbedriftene som er gått overende.

Det er lett å glemme at vi var heldige når vi først ble utsatt for en pandemi: Om covid-19 hadde hatt en dødelighet på 20% og rammet barn og unge hardest, ville vår virkelighet sett helt annerledes ut. Dersom forsyningslinjene for varer – særlig matvarer – hadde brutt sammen, kunne dorullhamstringen i starten av pandemien vært begynnelsen på et fryktelig mareritt. Jeg tror det har vært en stor fordel at pandemien har vært frontet av regjeringen, som etter å ha innhentet råd fra helsemyndighetene, men også andre, har fattet sine beslutninger. Dermed har regjeringen det fulle ansvaret for den vei Norge har valgt, og velgerne kan uttrykke sin dom over dette ved neste valg. Myndighetene har vært dyktige til å kommunisere enkle og generelle pålegg og råd som skal omfatte den mangslungne aktiviteten til nordmenn.

De kritiske diskusjonene har særlig omfattet følgende forhold:

Stenging av barnehaver og skoler hadde nok større konsekvenser enn man forutså. Å skulle drive hjemmeskole for små barn samtidig med at man har hjemmekontor, er vanskelig og går ut over begge deler. Barnefamilier har en krevende hverdag, og selv om mange fritidsaktiviteter ble avlyst, ble ikke dagene lettere allikevel. Dessuten undervurderte man omfanget av barn med spesielle behov, og her kunne ikke hjemmeskole løse deres problemer.  På toppen av dette kommer det heldige faktum at barn og ungdom er mindre utsatt for denne pandemien.

Lokale reiserestriksjoner ble innført av ordførere og kommuneleger i mange kommuner etter pålegg hjemlet i smittevernloven. Dette kom i åpenbar konflikt med vår grunnlovfestede rett til fri ferdsel. Hytteforbud og søringkarantene fikk mye omtale, og ledende jurister hevder at dette kunne være lovstridig. Mange mente at det er usolidarisk (men lett forståelig) at koronafrie kommuner sperret grensen for oss andre.  Det kan være fornuftig før neste pandemi å avklare hvilken rett kommuner skal ha til å innføre lokale restriksjoner.

Regjeringens kriselover ble utsatt for mye kritikk før de ble vedtatt med betydelige endringer.  Her har Stortinget vist seg i stand til å fatte raske og omfattende vedtak, noe som reduserte behovet for kriselover. Igjen kan det være behov for å se på hva som kan være egnede kriselover før neste krise kommer.

Personvernet ble satt på prøve med den raskt utviklede og iverksatte «Smittestopp»-appen. Vi ga fra oss fullt kjennskap til vårt bevegelsesmønster mot å få tilbake en SMS om vi har nærkontakt med personer som senere får påvist covid-19 og som bruker «Smittestopp»-appen. Trondheim er én av tre prøvekommuner, men ennå har vi ikke hørt at ett eneste SMS-varsel er blitt sendt ut. Foreløpig har ikke nok nordmenn lastet ned «Smittestopp» til at den vil være effektiv, men vi vet ikke om det var av personvernhensyn eller manglende tro på appen. Det kan vært en god idé å vurdere slik sporing opp mot personvernet når vi ikke er så presset på tid.

Bedriftene er mindre robuste enn vi trodde.  De fleste opererer med en liten buffer og svakt sikkerhetsnett for endringer i rammebetingelsene. Det gjør dem mer effektive, men samtidig mer sårbare. Det tok ikke lang tid før de første bedriftene meldte om alvorlige problemer. Regjering og storting handlet raskt med store støttepakker, som blir dyrt for Norge, men som er nødvendig for å beholde det samfunnet vi ønsker.  

Det er kommet kritikk for manglede beredskap. Det er klart at Norge hadde utilstrekkelig med smittevernutstyr og respiratorer, og det har vært bekymringer for mulig mangel på en del legemidler.  Skjebnen har seg slik at et regjeringsoppnevnt utvalg i juni 2019 overleverte sin utredning «Når krisen inntreffer» (NOU 2019:13) der en pandemi anses som å ha høy sannsynlighet, tallfestet til 75% i løpet av en 100-årsperiode. I september 2019 utga en komite oppnevnt av WHO rapporten «A World at Risk» der konsekvensene av en pandemi ble beskrevet. Så vi var varslet.

Men flere kriser er mulige: atomulykke, legemiddelmangel, digitale angrep på IKT-sikkerheten, sammenbrudd av strømforsyningen, angrep på vannforsyningen, stopp i levering av livsviktige varer– bare fantasien setter grenser – og vi skal være forberedt på dem alle. Det blir dyrt, og her må et samlet storting være enig om i hvilken grad vi skal ha beredskap for fremtidige katastrofer – ingen kan være trygge for at katastrofen ikke skjer på deres vakt.

Vi ser hvordan vi nå bygger ned tilfluktsrommene, og det er et tankekors i denne situasjonen.  Det skal lite til: Vi var heldige med vindretningen under Tsjernobyl-ulykken, og vi er heldige at covid-19 har lav dødelighet.  Men det er nok et faktum at vi alltid vil være best forberedt på den forrige katastrofen.

Status for NTNU

Så hvordan har vi klart oss på NTNU så langt? Med uendret jobbsikkerhet er det vanskelig å snakke om en full krise for de ansatte. Men studentene fikk en fullstendig omlegging av sin hverdag. Heldigvis er den digitale infrastrukturen på NTNU og i Norge på et høyt nivå, og alle ansatte begynte å organisere sin undervisning under de nye rammebetingelser.

Det var spennende å skulle prøve et ganske ukjent opplegg. Og undervisning ble gitt. Her er sikkert erfaringene mange og ulike, og jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv. Jeg hadde et doktorgradskurs med få studenter, og jeg tok opp forelesninger på iPad, og disse ble lagt ut på nettsiden for kurset slik at studentene kunne se når det passet dem. Teknisk sett ble nok forelesningene bedre utover i semesteret, men jeg savnet tilbakemeldingen fra studentene.

Tavleforelesninger blir ofte betraktet som enveiskommunikasjon, men da undervurderer man den informasjonen man får når man foreleser, og som gjør at man kan stoppe opp og ta med flere detaljer. Studentene kunne stille spørsmål etter forelesningene, og de ble tilbudt felles spørrerunder. Men det ble lite av det. Det gir ikke mersmak, og gir en betydelig dårligere undervisning for studentene. Særlig for nye studenter som synes det første året på universitetet er vanskelig og der forelesningene er faste holdepunkter i hverdagen, sikrer jevn progresjon og motivasjon, kan digitale forelesninger bli utilstrekkelige. Den personlige kontakten med studenter i ulike veiledningssituasjoner kan ikke erstattes av zoom.

Undervisningsformene på NTNU er mange, og går langt ut over tradisjonelle tavleforelesninger med tilhørende øvinger. Her må NTNU nedsette et bredt sammensatt utvalg som skal innhøste erfaringer og gi råd til oss alle – det haster.  Noe virket sikkert bedre enn tidligere, men langt fra alt.  Pandemien ga også et kjærkomment og overraskende argument mot de håpløse planene for åpne kontorlandskap.

Apparatet rundt de tradisjonelle skriftlige eksamener er omfattende for å sikre alle like forhold og for å unngå juks. Så overgangen med hjemmeeksamen er enorm, og etter min mening en ordning vi må komme bort fra snarest mulig. Det ligger en enorm tillit i hjemmeeksamen, og her tror jeg man skal huske Ronald Reagans «Trust but verify».

Det er nærmest umulig å avsløre juks. Vi må prøve å finne en måte å gjennomføre tradisjonelle eksamener på til høsten.

Det er åpenbart at dette semesteret har gitt studentene dårligere studiebetingelser, se for eksempel en artikkel i Khrono, og vi ansatte må være forberedt på å strekke oss langt i høstsemesteret for å gjøre situasjonen best mulig for studentene.

Zoom og andre tilsvarende verktøy har vist seg å være effektive for å avholde mindre møter. Det kan godt være at denne pandemien gir en permanent endring i de mange Oslo-turene for korte møter.  Men da det må gjelde for alle møtedeltagerne – alle som har prøvd å være den eneste som sitter koblet opp til et møte der alle de andre er samlet fysisk i ett rom, vet hvor vanskelig det er å kunne delta på en fullverdig måte.

Denne uken var første uken for mange tilbake på NTNU. Det føltes litt som første skoledag etter sommerferien. Og det viste så altfor tydelig hva man mister med hjemmekontor. De uformelle og improviserte samtalene med kolleger er viktig. Om man ønsker svar på noe konkret er det lett å få, men det uforberedte skal ikke undervurderes. I løpet av et par dager på instituttet fikk jeg klarhet i mange ting som jeg aldri ville funnet ut ellers.  Noe av forskningssamarbeidet kan ivaretas ved hjelp av zoom, men det fysiske møtet gir så mye mer som digitale møter ikke kan erstatte. Om ikke reiserestriksjonene snart lettes, vil vi tape forskningsmessig, og der har vi ikke mye å gå på. Restriksjonene har størst konsekvenser i små land.

Alle universiteter har beredskapsutvalg, som på NTNU er kalt Den sentrale beredskapsledelsen (SBL). I en interessant artikkel har Khrono konkludert med at direktørene har overtatt ledelsen av universitetene under pandemien.  Om det er riktig, er det uakseptabelt. Ved en «normal» krise, vil den akutte situasjonen gå over hurtig. En eksplosjon i et laboratorium, en ulykke på campus, eller alles mareritt – vill skyting på campus – vil gå over hurtig. Da er det rimelig at den akutte beredskapen ivaretas administrativt. Men denne pandemien varer i lang tid, kanskje over flere år. Da er det rektors ansvar å håndtere krisen, og det gjelder særlig på NTNU med enhetlig ledelse.

SBL ledes av organisasjonsdirektøren, men rektor uttaler at «…[hun] også [har] vært med på de viktigste avgjørelsene som er blitt tatt underveis…». Men helt prinsipielt må rektor være lederen av SBL i en krise som er så langvarig som denne. NTNUs styre forholder seg til rektor, og ansvaret for NTNUs håndtering er rektors. Nå skal jeg raskt føye til at jeg ikke tror det ville vært vesentlige endringer i de faktiske tiltakene på NTNU om rektor hadde ledet SBL. Men prinsippet er viktig, og dette må NTNUs styre se på.  Referatene fra møtene i SBL er unntatt offentlighet.  Det er vanskelig å forstå, selv om det er umulig å uttale seg om innholdet i dokumenter man ikke kjenner. Offentlighetsloven setter ganske store krav for å kunne unnta dokumenter fra offentlighet, og det er vanskelig å se hvilke grunner som kan forsvare hemmelighold her. Jeg tror NTNUs styre skal vurdere dette, og konkludere om lovens krav er oppfylt. Åpenhet har en verdi i seg selv, og er lovens krav.

Savner én ting

Det snakkes hele tiden om når vaksinen kommer. La oss håpe det er et spørsmål om når og ikke hvis den kommer. Det fins som kjent ingen vaksine mot AIDS, og vaksinen mot svineinfluensen var det alvorlige problemer med. Og det går overraskende langsomt med flokkimmuniteten. Så pandemien er ikke over ennå, selv om vi kan håpe at de mest inngripende tiltakene er passé.

En ting kommer jeg til å savne med hjemmekontoret – lunsjen hjemme er bedre enn den tørre nisten. Og kaffen er best hjemme. For øvrig kan jeg anbefale romanen «Som pesten» av Hanne-Vibeke Holst – særlig første del av boken er fascinerende nær den virkeligheten som kom over oss i mars.

Helge Holden
Professor Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter. 
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Professor Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.  Foto: KRISTOFFER FURBERG

  • Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO
  • Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU
  • Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Nå Generelsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.
  • Faglige interesser: Partielle differensialligninger
  • Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU
Relaterte artikler

Bergen:

Sju av ti studenter gjør en dårligere innsats under korona

En undersøkelse fra UiB viser at sju av ti studenter sier studieinnsatsen har blitt dårligere etter nedstengingen. - Studentene må tilbake på campus i størst mulig grad, sier UiB-professor Frode Ulvund.

Lettere å jukse, men stoler på studentene

På Gløshaugen skal faglærere arrangere hjemmeeksamen for tusenvis av studenter for første gang. 

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Professor ved UiB tiltalt for å ha levert falske reiseregninger

En professor ved Universitetet i Bergen er tiltalt for grovt bedrageri.

Rekordlav flytende rente hos Lånekassen

Fra 1. september vil den flytende renta på studielån ligge på 1,539 prosent. Så lav har den aldri vært før.

Digital fotoautomat skal opprettholde smittevern på campus

En nettbasert løsning skal hindre kø blant studenter og ansatte som trenger adgangskort til semesterstart.

Ytring:

Kan vi gjøre Norges framtid til NTNUs sommervisjon?

NTNU-tankesmien bør ikke bare studere virkeligheter, men få nye virkeligheter til å oppstå, skriver Arne B. Johansen.