Én bok er ikke én mening

«Jeg skulle bare ønsket at jeg hadde noen kolleger å diskutere den med». Slik avslutter Anne Kathrine Dahl sin kommentar til OsloMets leseprosjekt.

Debatten omkring «OsloMet leser!» handler om hvorvidt et universitetet bør oppfordre studenter og ansatte til å lese den samme boken. Kritiske røster frykter at et slikt fellesinitiativ fører til ideologisk indoktrinering og ensretting, overser de litteraturens egen dynamikk.

Dahls hjertesukk reiser derfor et viktig spørsmål, nemlig verdien av å dele en leseopplevelse og utforske litteratur i et fellesskap. En boks ideer og verdier settes tross alt først i spill i møte med leseren, og kollektive samtaler bidrar til å utløse tekstens fulle meningspotensial.

gjesteskribenten

Når bøker blir en trussel

Vi er en gruppe norskstudenter fra grunnskolelærerutdanningen ved NTNU, og vi vet hva det vil si å være en del av fellesskapet hun etterlyser. Siden i januar i år har vi vært med i Lesesnakk, som er en frivillig lesesirkel hvor studenter treffes jevnlig for å prate om en felles selvvalgt bok innen barne- og ungdomslitteratur sammen med faglærere.

Da Hør her’a! havnet i offentlighetens søkelys, ble også vi nysgjerrige på ungdomsromanen, og i løpet av den siste måneden har vi hatt tre samlinger for å lese og diskutere boka.

Romanens jeg-forteller Mahmoud, er en tenåringsgutt som formidler sine erfaringer med å vokse opp i en norsk-pakistansk familie på Stovner. Han befinner seg mellom ulike kulturelle tilhørigheter og forholder seg til både norsk og pakistansk kultur.

Med en humoristisk tone skildrer Mahmoud stereotypiske forestillinger om nordmenn og snur dermed perspektivet: det er majoritetsbefolkningen som blir betraktet fra et minoritetsperspektiv. Samtidig opprettholder han selv stereotypier om «utlendinger», som viser at fordommer og generalisering kan slå begge veier.

Utover i boken tar handlingen en ny retning idet lillebroren Ali forteller at han er født i feil kropp. Mahmouds prosjekt blir å få foreldrene til å forstå og akseptere Ali for den han er.

Ytring

Hva kan en debatt om én bok lære oss om offentlig tenkning?

I litterære samtaler kan ulike perspektiver komme til syne. En leser kan for eksempel legge merke til sider ved Mahmouds eller Alis situasjon som en annen ikke har reflektert over, og på denne måten kan forståelsen utvikles i møtet mellom leserne.

Verdien av å lese Hør her’a! i fellesskap ligger dermed ikke bare i at hver enkelt leser får sette ord på og dele sine egen lesning, men i at vi gjennom samtalen kan utfordre og videreutvikle hverandres forståelse.

Noe av det som samler oss, er å kunne kjenne seg igjen i erfaringer knyttet til søskenrelasjoner, forventninger fra familie og venner eller ønsket om å bli forstått og akseptert.

Vi kunne derfor ramset opp mange gode grunner til å snakke om temaene i romanen, men kanskje er det viktigste at forståelse begynner med at vi tør å snakke sammen og tar oss tid til å lytte til hverandre. Når ulike erfaringer og perspektiver møtes, kan litteraturen bli et felles utgangspunkt for å reflektere over både egne og andres liv.

Så hør her’a, dere: En bok er ikke nødvendigvis ferdig når siste side er lest, og den blir kanskje aldri helt ferdig. Teksten fortsetter nemlig å skape nye tanker og tolkninger hver gang den trekkes inn i en samtale.

Når vi deler ulike tolkninger, lytter til hverandre og tør å være uenige, øver vi samtidig på selve fundamentet i et demokratisk samfunn. Vi lærer å imøtekomme mennesker som tenker annerledes enn oss, begrunne egne standpunkter og åpner opp for perspektiver vi selv kan ha oversett.

På den måten forvandles litterære samtaler til et uenighetsfellesskap der målet ikke alltid er å bli enige, men å forstå hverandre bedre. I stedet for å frykte felleslesing, bør utdanningsfellesskapet insistere på å lese og snakke sammen. Vi må tørre å bruke litteraturen som en arena der de ulike meningene våre faktisk tvinges til å møtes.