Ytring

Hva skal vi egentlig med Universitetsavisa?

Da Amy Edmondson ble utnevnt til æresdoktor ved NTNU, lå det til rette for en interessant og kritisk samtale med henne. Men Universitetsavisa benyttet ikke muligheten, skriver Jon Olaf Olaussen, leder for komitéen.

Jon Olaf Olaussen sitter ved kontorpult med dataskjermer og papirer.
Jon Olaf Olaussen mener redaktørskiftet i UA gir en anledning til å diskutere hvilken journalistikk NTNU ønsker seg.
Publisert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

Fredag 13. november ble Amy Edmondson utnevnt til æresdoktor ved NTNU. Harvard-professoren regnes som en av verdens mest innflytelsesrike ledelsesforskere. Hun er en pioner innen forskning på psykologisk trygghet og har grunnleggende endret vår forståelse av hvordan organisasjoner lærer, håndterer feil og utvikler seg.

Samme dag holdt hun en gjesteforelesning ved NTNU. Det var rundt 450 tilhørere i salen, både ansatte og studenter, men også overraskende mange fra privat og offentlig sektor. Etter gjesteforelesningen var det en kø av selfieforespørsler for den ferske æresdoktoren. Det er ikke så ofte akademiske rockestjerner av dette kalibret kommer på besøk.

Enig eller uenig?

Les våre retningslinjer her og send oss din ytring på:

Universitetsavisa fant tilsynelatende ingen av delene verdt å dekke.

Det synes jeg er oppsiktsvekkende. Og det reiser et mer grunnleggende spørsmål: Hva skal vi egentlig med Universitetsavisa?

La meg først understreke at jeg mener NTNU trenger en uavhengig universitetsavis. Vi trenger journalister som stiller kritiske spørsmål, ettergår beslutninger og utfordrer makten. Også min egen. Jeg leder NTNUs æresdoktorkomite og har derfor en åpenbar interesse i akkurat denne saken.

Men en universitetsavis bør vel også være interessert i det universitetet faktisk er til for?

Forskning. Kunnskap. Vitenskapelige gjennombrudd. Internasjonale faglige forbindelser. Møtet mellom fremragende forskere og nye generasjoner studenter.

Det er selvsagt enklere å lage journalistikk om en konflikt mellom ansatte og ledelse enn å formidle hva en internasjonalt ledende forsker faktisk har å fortelle oss. Konflikter har tydelige motsetninger, gode overskrifter og spennende sitater. Forskning krever ofte mer arbeid.

Men nettopp derfor trenger vi en universitetsavis. Adressa har jo nok med RBK.

Her lå det til rette for en interessant og kritisk samtale med en av verdens fremste forskere på feltet. Universitetsavisa benyttet ikke muligheten.

Det er en merkelig prioritering. En universitetsavis skal selvsagt dekke konflikter, omorganiseringer og misnøye. Men dersom universitetets indre stridigheter systematisk blir mer interessante enn universitetets vitenskapelige virksomhet, da mener jeg vi har et problem.

Da får vi en avis som er mer opptatt av universitetet som arbeidsplass enn som kunnskapsinstitusjon.

Universitetsavisa står foran et redaktørskifte. Det gir en anledning til å diskutere hvilken journalistikk vi ønsker oss. Ikke en mindre uavhengig avis. Ikke en mindre kritisk avis. Men en avis med større faglige ambisjoner og en tydeligere forståelse av universitetets samfunnsoppdrag.

Amy Edmondson forsker blant annet på hvordan organisasjoner kan lære av sine feil.

Kanskje gikk Universitetsavisa glipp av en forelesning de selv kunne hatt nytte av?