Hva kan en debatt om én bok lære oss om offentlig tenkning?

OsloMet har valgt én felles bok som utgangspunkt for lesing og samtaler. Høstens bok er romanen Hør her’a av Gulraiz Sharif, om familie, identitet og utenforskap. Prosjektet er knyttet til leselyst, demokrati og møte med andre perspektiver.

Kritikken har handlet om bokvalget, hvem som har valgt, og om prosjektet kan innebære institusjonell føring. Enkelte har kalt det autoritært og ensrettende. Forsvarerne har pekt på at deltakelsen er frivillig og at ingen pålegges å lese.

Det er lett å se verdien i en felles leseopplevelse, men det er legitime spørsmål når én bok skal være referansepunkt for en hel institusjon. Hvem velger, etter hvilke kriterier og med hvilken bredde? For noen er selve prinsippet om én felles bok problemet. Det handler også om hvordan boken og prosjektet blir fortolket: om de åpner for erfaringer og perspektiver, eller også peker mot én bestemt forklaring på hvordan samfunnet fungerer, for eksempel på utenforskap og forskjeller mellom grupper.

Det er ikke nødvendigvis slik at prosjektet er autoritært eller skjuler et politisk oppdragelsesprosjekt. Men utvelgelsen kunne vært mer åpen, med flere stemmer i bokvalget, tydeligere kriterier og studentmedvirkning.

gjesteskribenten

Når bøker blir en trussel

Verdier og forklaringer

Kan et universitet ha verdier? Selvfølgelig. Det trenger ikke være nøytralt til menneskeverd, akademisk frihet og likebehandling. At mennesker med innvandrerbakgrunn skal møtes med samme verdighet og ha de samme rettighetene som andre, er ikke et spørsmål der to likeverdige posisjoner står mot hverandre.

Men derfra følger ikke én bestemt forklaring på hvordan samfunnet fungerer.

Et universitet kan for eksempel stå fast på at diskriminering er uakseptabelt, og samtidig holde åpent hvordan forskjeller i utdanning, inntekt eller deltakelse mellom grupper skal forklares. Diskriminering kan være en viktig forklaring, men også sosioøkonomisk bakgrunn, språk, kultur og individuelle valg kan spille inn. Hvor mye de betyr, er et empirisk spørsmål.

Her går vi fra verdier til analyse. Nettopp der bør universitetet være varsomt med å gjøre én fortolkning til sin egen. Debatten er også en test på hva det vil si å tenke offentlig: å si hva et standpunkt bygger på, og å skille verdi fra forklaring.

Når kritikken blir en ramme

Debatten har gått en annen vei. Spørsmål om bokvalg og føring har glidd over i påstander om «woke», kritisk raseteori, Pride, partipolitikk og skjulte hensikter. Kritikerne mener at universitetet risikerer å se et komplekst spørsmål gjennom én ramme. Men de kan selv gjøre noe lignende når boken, prosjektet og menneskene rundt det leses gjennom ferdige kategorier som «woke», identitetspolitikk og venstreside.

Kritikken av ideologisk innramming blir da selv en ideologisk innramming.

Forsvarernes svar bærer en lignende risiko hvis de rettes mot leiren fremfor spørsmålet. Det var også min første reaksjon. Jeg plasserte kritikerne i én leir og forsvarerne i en annen før jeg spurte hva spørsmålet egentlig var.

Da forsvinner det mest interessante: Hvor langt kan et universitet gå i å fremme bestemte verdier? Hvordan skape fellesskap uten å produsere konformitet? Og hva betyr «frivillig» når en institusjon inviterer, og hvordan signaliseres forventninger?

Hva ville offentlig tenkning bety?

Jeg skrev tidligere om offentlig tenkning: å bruke offentligheten ikke bare til å fremføre en posisjon, men til å åpne egne påstander for kritisk prøving, erkjenne begrensninger og utfordre sin egen leir.

Denne debatten kunne vært et eksempel. Det ville bety at kritikerne sier hva bekymringen bygger på, uten å lese inn mer enn det er grunnlag for. At forsvarerne svarer på prinsippspørsmålet, ikke bare på måten kritikken ble fremsatt. Og at jeg selv skiller mellom det jeg vet om prosjektet og det jeg mener.

Så langt går diskusjonen motsatt vei. Vi finner våre posisjoner, gjenkjenner motpartens leir og leser hverandre derfra. Fra én bok fikk vi flere leirer. Hvis vi mener alvor med å møte andre perspektiver, må også debatten vise at det går an.

PS! Forfatteren har brukt språklige verktøy og veiledning for å oversette og bearbeide teksten. Innhold, refleksjoner og struktur er hans egne.