Gjesteskribenten:

Nå er tiden inne for å tenke nytt om praksis

Er det nå det nye Norge bygges? Det nye universitet? Den nye sykepleierutdanningen?
Mye av klasseromsundervisningen kan erstattes ved hjelp av digitale verktøy, men å skulle erstatte praksisstudier med digitale verktøy og arbeidspakker, er som å løse den gordiske knute.  
        
            (Foto: Ann-Kristin Haram Maridal/NTNU)

Mye av klasseromsundervisningen kan erstattes ved hjelp av digitale verktøy, men å skulle erstatte praksisstudier med digitale verktøy og arbeidspakker, er som å løse den gordiske knute.   Foto: Ann-Kristin Haram Maridal/NTNU

Det er rare dager for alle i Norge nå, og spørsmålene vi alle stiller og undrer oss over, er når vil vi kunne vende tilbake til normale tilstander. Vil alt noen gang bli som før? Det finnes mange flere spørsmål enn svar. Debattsidene er fulle av tanker rundt hvordan livet vil arte seg etter Covid -19. Noen tror at dette vil kunne påvirke samfunnsutviklingen på en positiv måte, andre er mer pessimistiske.

Felles for de debattinnleggene jeg har lest er at alle tror at Norge aldri vil bli det samme. Jeg håper Thomas Hylland Eriksen har rett når han sier at han tror at vi etter dette vil begynne å snakke mer om trygghet og nærhet og litt mindre om økonomisk vekst og forbruk. Hele verden står overfor store utfordringer, og blir kanskje aldri den samme.

Sjumilssteg på to uker

Det er både fascinerende og skremmende å se hvordan et usynlig lite virus kan endre en hel verden. Det påvirker alle samfunnsområder og mennesker i alle sosiale lag. Både Norges og verdensøkonomien er rammet. Funksjoner i samfunnet som vi kanskje aldri har reflektert over viktigheten av, eller anerkjent som viktige jobber, blir nå karakterisert som samfunnskritiske.  Det oppfordres til å klappe for heltene i helsevesenet. Covid-19 har ført til at en har fått øynene opp for viktigheten av den kompetansen og det arbeidet som gjøres av alle i helsevesenet.  Det er imponerende å se engasjementet som har oppstått. 

Også på NTNU har engasjementet vært stort. De fleste har hatt en bratt læringskurve med tanke på å ta i bruk digitale medium. Teams, Zoom, Blackboard collaborate, Skype etc. Mer digitale undervisningsformer har vært diskutert lenge og forsiktig prøvd av noen. På to uker har fremskrittene på denne fronten tatt sjumilssteg. Dette må kunne sies å være en positiv bivirkning.

Noe som kanskje ikke er fullt så positivt, er at vi alle sitter på hjemmekontor med de utfordringen det medfører, spesielt for de med barn. Barnehagebarn skal aktiviseres, skolebarn skal ha hjelp med hjemmeskole, samtidig som det skal jobbes.  En noe stressende situasjon.

Savner kollegene

For de av oss som har en litt fredeligere hjemmesituasjon, så går arbeidsdagene relativt greit, men jeg må si for egen del at jeg savner å treffe kollegaene mine. Vi har en rekke møter i løpet av dagen så det er mye samhandling, men det kan ikke erstatte fysiske møter. Det har kommet forslag om felles digitale lunsjer, men jeg tror ikke forslaget fikk stående applaus. Den samme erfaringen tror jeg også mange av studentene våre vil gjøre seg. Bruk av digitale medier i undervisningen vil ikke kunne erstatte dagens undervisningsformer, men være et godt supplement. Og jeg tror erfaringene vi nå høster vil bli gull verdt inn i den nye hverdagen som ligger der fremme et sted.  Jeg sier som Ole Brum: «Ja takk begge deler»

Som for de fleste andre på NTNU så har fokuset mitt vært på hvordan vi kan tilrettelegge for å opprettholde studieprogresjonen til studentene. I min rolle som års koordinator for 1. året Bachelor i sykepleie, er det avlysing av praksis som har krevd min oppmerksomhet.

Læringsutbytte uten nok praksis

Våre studenter skulle normalt startet i sin første praksis, i det universitet ble stengt og praksis avlyst. Isteden ble de nå oppfordret til å bistå helsevesenet i den ekstraordinære situasjonen. For å sikre at ikke studenter blir forsinket i sine studieløp har Kunnskapsdepartementet kommet med en midlertidig forskriftsendring for praksisstudier. Den gir universiteter og høyskoler mer fleksibilitet i hvordan vi gjennomfører denne. Samtidig så må vi sørge for at studenten oppnår det nødvendige læringsutbytte og ha den nødvendig yrkeskompetanse ved fullført utdanning. Forskriften gjelder foreløpig frem til 1.september 2020. 

For våre studenter betyr det at de må dokumentere antall timer de jobber i helsevesenet med pasientrelaterte oppgaver.  For de som ikke oppnår et tilstrekkelig antall timer, eller for de som av ulike årsaker ikke kan gå ut i jobb utarbeider vi læringspakker.

Det digitale erstatter ikke morgenstell

Mye av klasseromsundervisningen kan erstattes ved hjelp av digitale verktøy, men å skulle erstatte praksisstudier med digitale verktøy og arbeidspakker er som å løse den gordiske knute.  For studenter som aldri har vert i jobb i helsevesenet, kan det være vanskelig å forestille seg et morgenstell, samtale med en alvorlig syk kanskje døende pasient, samtaler og samhandling med pasienter med demens, hjelpe til å tilrettelegge for måltider, observere pasienter, og sist men ikke minst alle lukter og lyder man møter. Dette er bare noe av det denne første praksisperioden skulle gi av erfaringer.

Disse erfaringene er knagger, som er tenkt brukt videre, i oppbyggingen av kompetansen de skal ha når de en dag er ferdige sykepleier. Hvordan vi skal hjelpe de studentene som ikke skal ut i praksis til å få disse knaggene er den utfordringen vi nå står i.

Hvilken praksis framover?

Avhengig av hvordan situasjonen utvikler seg så må vi nå tenke nytt. Kanskje må vi ta opp igjen diskusjonen om hvilken plass praksis skal ha i utdanningen? Hvilke praksiser må de ha? Hvor lang praksis må de ha? Hvem skal ha hovedansvaret for praksisopplæringen av studenter, er det universiteter og høgskoler eller er det praksisfeltet? Og når skal denne praksisen egentlig avvikles?

 Uansett Covid-19 eller ikke så er helsetjenestene blitt så mangfoldige og spesialiserte, at sykepleierutdanningen umulig kan gi studentene erfaring innenfor alle områder.

Kanskje noe av det viktigste universiteter og høyskoler kan bidra med er å gi studentene en faglig plattform, og hjelpe de til å utvikle en faglig nysgjerrighet. Gi dem kunnskap om hva de skal se etter, og hvilke tiltak som kan sette i verk. Samt utvikle sine evner til å anerkjenne hva de må lære mer om når de står i ukjente situasjoner. Sist men ikke minst så må vi sørge for å gi de verktøy slik at de finner den kunnskapen de trenger.

Ja, ja, ja

Jeg har ikke noe fasitsvar, men tenker at det er betimelig å starte denne diskusjonen når vi en gang kommer ut fra hjemmekontorene våre. Langhårete og gråhårete som følge av at alle frisører er stengt. 

Avslutningsvis så våger jeg meg til å svare ja på alle de tre innledende spørsmålene.

Ja det er nå vi har muligheten til å bygge det nye Norge, det nye universitet og den nye sykepleierutdanningen.

Gunhild Thunem
Gunhild Thunem er en av UAs seks gjesteskribenter. 
        
            (Foto: NTNU)

Gunhild Thunem er en av UAs seks gjesteskribenter.  Foto: NTNU

  • Utdanning: Sykepleier med mastergrad i samfunnsplanlegging og ledelse
  • Nåværende jobb: Universitetslektor ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Ålesund
  • Roller i UH-sektoren: Årskoordinator for førsteåret på bachelor i sykepleie og har emneansvar for samfunnsfag, føste semester. Studie- og programansvarlig for videreutdanningen i flerkulturell forståelse. Prosjektleder for «Ole», et forsknings- og utviklingsprosjekt som har fokus på å beholde og rekruttere menn til sykepleierutdanninga. Sitter også i arbeidsgruppa for likestilling og mangfold ved Fakultet for medisin og helsevitenskap.
  • Faglige interesser: Likestilling og mangfold, flerkulturell kompetanse og forståelse. 
  • Er opptatt av: At alle skal ha like muligheter uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, funksjonsvariasjoner, seksuell orientering.
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ytring:

Ap, Sp og FrPs lek med spåkula

Vi stiller oss spørrende til hvem som skal ha denne definisjonsmakten på hva som er arbeidsrelevant, og hvordan man kan vite hva arbeidslivet har behov for i de kommende årene?

Dette er medisin mot frafall i videregående

Gjennom solidaritetskorpset kan ungdom mellom 18 og 30 år jobbe frivillig i et annet land i Europa. Det ga meg tryggheten jeg trengte, skriver Sondre Hansen.

Gjesteskribenten:

Hvordan har vi klart oss på NTNU under pandemien?

Hvordan har vi klart oss på NTNU så langt? spør Helge Holden. Her diskuterer han noen av erfaringene med å holde det gående under en pandemi.

NTNU etterlyser mindre styring i innspill til ny styringspolitikk

NTNU advarer mot for mange lover og regler i innspillene til ny UH-lov og ny styringspolitikk.