Ytring:

Fysisk avstand blir unnskyldning for lite tverrfaglig satsning

Det geniale med campusprosjektet som teknologisk fix for manglende tverrfaglighet er at det tilsynelatende fungerer glimrende som unnskyldning.

NTNUs ledelse har ikke akkurat vært på hugget når det gjelder å stimulere til tverrfaglighet, mener Knut H. Sørensen
Publisert Sist oppdatert

Vi skal vel ikke undre oss over at ledelsen ved et teknisk-naturvitenskapelig universiteter foretrekker teknologiske løsninger på flest mulige utfordringer. Dette betegnes gjerne som teknologiske fix og er en populær strategi på mange samfunnsområder. Problemet med slike fix er at de ofte enten ikke fungerer eller har utilsiktede, negative konsekvenser. Dette er en viktig årsak til at det kan være nyttig med tverrfaglig samarbeid mellom humanister, samfunnsvitere, ingeniører, etc. for å utvikle bedre løsninger.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Nybygg som fix

Et oppslag i Universitetsavisa 1. mars om et besøk av finansminister Siv Jensen har den interessante overskriften: «Vi har ikke lyktes med tverrfagligheten mellom humaniora og teknologifagene». Lenger nede nevner rektor Bovim Hydros problemer i Brasil som eksempel på behovet for tverrfaglighet. Deretter siteres han på følgende: «De [Hydro] trenger teknologer som forstår samfunnet, og de trenger samfunnsvitere som forstår teknologien. Der må vi innse at vi ved NTNU ikke har lyktes. Folk reiser ikke mellom campusene slik vi skulle ønske».

Litt lenger ned kommer så løsningen. Det er selvsagt et teknologisk fix – nye bygninger som gjør det mulig å flytte Dragvoll-miljøene til Gløshaugen. Den samme typen fix dukker også opp i kronikken til dekanene Monica Rolfsen og Geir Øien. Det må skapes mer samarbeid mellom IT- og økonomifag og legges bedre til rette for entreprenørskap. Løsningen er – et nytt bygg. Nybygg som fix er tydeligvis grundig internalisert i tankesettet til NTNUs ledere.

Mer tverrfaglighet om 10 år?

Det geniale med campusprosjektet som teknologisk fix for manglende tverrfaglighet er at det tilsynelatende fungerer glimrende som unnskyldning. Når hovedproblemet med manglende tverrfaglighet defineres som fysisk avstand og manglende samling på Gløshaugen, er det jo små muligheter til å få gjort noe med det. Innforstått, NTNU må vente med å få fart i det tverrfaglige samarbeidet til campusprosjektet er fullført, tidligst om ti år. Det er lenge å vente.

Jeg er ansatt på et institutt som lenge har hatt mye og fruktbart samarbeid med arkitekt- og teknologimiljøene på Gløshaugen. Vi opplever ikke den fysiske avstanden som spesielt problematisk. Det er andre utfordringer som er viktigere, slik som å få ressurser til å samarbeide og å klargjøre hva som skal være innholdet i den tverrfaglige innsatsen. Det er ikke bare å sette seg ned rundt et møtebord og snakke sammen.

Den internasjonale forskningen om tverrfaglighet peker i tillegg på utfordringer som forskjellige fagspråk, forskjellige publiseringskulturer, mangel på egnede publiseringskanaler, karriereutfordringer og organisatoriske snubletråder. Fysisk avstand er ikke noe sentralt tema. Det er bekymringsfullt at NTNUs ledelse virker å være fullstendig uinteressert i slik forskning.

Tverrfaglighet prioriteres ikke

Når Bovim sier at NTNU har mislykkes med å skape tverrfaglig samarbeid mellom miljøene på Dragvoll og Gløshaugen, så er det ikke helt riktig. For å mislykkes må man jo ha gjort noe, og NTNUs ledelse har ikke akkurat vært på hugget når det gjelder å stimulere til tverrfaglighet. Hovedinntrykket er at de sitter og venter på at Stortinget skal gi klarsignal for verdens dyreste prosjekt for tverrfaglighet – 9 milliarder til campussamling.

Det er noen unntak, slik som de temmelig beskjedne bevilgningene til de strategiske innsatsområdene og utlysningen av midler til forskning på digitalisering. I det store og hele er imidlertid ikke tverrfaglighet prioritert. Antakelig drukner denne utfordringen i alle de andre viktige tingene som skal prioriteres, slik som forskningskvalitet, undervisningskvalitet, formidling og samarbeid med næringsliv og forvaltning. Universitetssektoren har siden 2000 vært gjenstand for minst 16 statlige reforminitiativ og dermed et forandringstrykk uten historisk sidestykke.

Mangler tid til å snakke sammen

Forandringstrykket har endret hverdagen til de vitenskapelig ansatte på NTNU. I første rekke har det skjedd en intensivering av arbeidsdagen. Det er mer som skal gjøres, det skal gjøres på nye måter og med mindre administrativ støtte, og det skal gjøres bedre. Vitenskapelig ansatte mangler i økende grad tid til å snakke sammen uten at det foreligger en veldefinert agenda og presses til å velge tidseffektive strategier for å utføre sine arbeidsoppgaver. Tverrfaglig samarbeid blir lett en salderingspost på alle nivå i organisasjonen.

Les flere ytringer her.

Selvsagt kunne NTNUs ledelse bidratt mer aktivt til å stimulere til tverrfaglig samarbeid ved å sette av mer ressurser og legge bedre til rette for organisering på tvers av instituttene, for eksempel i form av sentre. Kanskje er dette i praksis ikke mulig. Det er vel slik at fusjonen og campusprosjektet stjeler for mye av oppmerksomheten. Da virker det jo som et lykkelig sammentreff at campusprosjektet kan brukes som sovepute i de neste ti årene. Det er likevel en risikabel strategi siden NTNU er nokså alene blant verdens universiteter i å peke på fysisk avstand som hovedproblemet for tverrfaglig samarbeid. NTNU kan lett bli akterutseilt når det gjelder tverrfaglig forskning og undervisning.