Ytring:
Plagiat – den nye utfordringen for forskere?
Her er en historie om hvordan forskningsjuks kan utføres i praksis. Forskere stjal innholdet i et paper skrevet av Antje Klitkou og hennes kolleger.
For noen finnes det ikke grenser for hva som kan stjeles fra et åndsverk, skriver forfatterne av denne ytringen. De har selv opplevd at deres forskning ble plagiert. (Illustrasjonsfoto)
Espen Halvorsen Bjørgan
Høsten 2018 fikk vi antatt en vitenskapelig artikkel i Renewable and Sustainable Energy Reviews, et anerkjent Elsevier-tidsskrift. «Vi» er en gruppe forfattere fra Danmark, Finland, Latvia og Norge. Vi samarbeider om samfunnsvitenskapelig energiforskning med fokus på erfaringer med modellering av bærekraftige overgangsprosesser for energisystemer.
Artikkelen inngår i prosjektet Flex4RES og er finansiert av Nordisk energiforskning. Vi hadde jobbet med artikkelen i to år, og en tidlig versjon ble presentert på den internasjonale IST-konferansen i Manchester i juni 2018. Samtidig sendte vi inn manuskriptet til det aktuelle tidsskriftet. Reviewprosessen startet, og etter en runde med revisjoner ble artikkelen antatt i tidsskriftet i november 2018. Alt så fint ut, og vi gledet oss til å jobbe videre med våre forskningsoppgaver.
Tyvene trår til
I januar fikk vi en e-post fra en kollega ved Teknisk Universitet i Berlin. Han kom med overraskende opplysninger om artikkelen vi hadde fått publisert. Han likte den og hadde prøvd å finne fram til andre artikler med samme problemstilling. Han fant ikke så mye, men han fant én artikkel som var veldig lik vår, faktisk nærmest en kopi. En russisk forfattergruppe hadde sendt inn en tidlig versjon av vårt paper, med et omskrevet sammendrag, litt kutt i referanselisten og en noe forandret tittel. De hadde fått denne varianten publisert som sin artikkel i et annet tidsskrift: International Journal of Energy Economics and Policy.
Vi var svært forbløffet og besluttet å kontakte vårt eget tidsskrift for å fortelle om dette tilfellet av grovt plagiat. I tillegg sendte vi en e-post til det plagierende tidsskriftet og til kontaktpersonen som var oppgitt i denne falske artikkelen. Vi fikk ingen respons på noen av henvendelsene i første omgang. Men vi ga oss ikke. Vi fant den falske artikkelen også på ResearchGate og la der inn en kommentar med en lenke til originalen. Og vi informerte NSD om plagiatet, siden det angjeldende tidsskriftet også er et tidsskrift på listen over anerkjente publiseringskanaler, og NSD skal behandle saken. Alle forsøk på å finne kontaktpersonen slo feil. Hans gmailadresse var ikke en e-post-adresse til en institusjon og var derfor vanskelig å verifisere. Hans navn finnes også på andre artikler, men vi har ikke funnet ut om disse er ekte eller skrevet av andre.
Tidsskriftet tar affære, eller?
Det vi finner mest interessant, er at Elsevier-tidsskriftet ikke har svart oss. Derimot har vi hatt en intens e-post-utveksling med det plagierende tidsskriftet. Her kom tidsforløpet inn som en viktig faktor. Det andre tidsskriftet hadde faktisk publisert den falske artikkelen før vår ble antatt til publisering.
Tidsskriftet informerte oss om at de hadde brukt en programvare for å sjekke om det forelå plagiat, men de fant ikke vårt konferansepaper fra juni 2018, som ligger på ResearchGate. Tidsskriftet hadde mottatt den falske artikkelen i august og hadde publisert den i oktober 2018. Utgiveren mente derfor at de hadde presedens, siden de var først.
Vi svarte at det var irrelevant, siden det var et plagiat. Tidsskriftet burde i stedet se på historien til artikkelen, hvor den stammet fra, og vi henviste til vårt konferansepaper. Utgiveren prøvde å få et svar fra den falske kontaktpersonen, men lyktes ikke med det. Til slutt aksepterte tidsskriftet at dette var et plagiat, unnskyldte seg og tok den falske artikkelen ut av tidsskriftets hjemmeside. Men i andre data-baser lever den fortsatt i beste velgående.
Hva kan vi lære av denne historien?
For noen finnes det ikke grenser for hva som kan stjeles fra et åndsverk. Spørsmålet er hvor ofte slike grove tilfeller av forskningsplagiat forekommer? Og hvordan kan vi oppdage dem? Jaget etter publiseringspoeng kan føre til alvorlige over-tramp hos noen. Konferansepapere som ligger åpent tilgjengelig, kan lett stjeles. Programvaren som brukes til å teste for plagiat, er ikke ufeilbarlig.
Det er spesielt vanskelig å identifisere plagiat av tidligere versjoner av originalen. Kanskje må tidsskriftene ta en sjekk ett år etter publisering? Men hva skjer da med de identifiserte åndsverkstyvene? På den andre siden kan automatiserte programvaresjekk slå svært feilaktig ut i begge retninger: Man kan identifisere for mange falske plagiat eller for få ekte plagiat. Og det undergraver aksept for slike kontroller.
Men det viktigste av alt er vel at vi selv må bli aktive med hensyn til å beskytte vårt åndsverk. Vi kan ikke stole på at de store tidsskriftforlagene gjør det for oss. ResearchGate kan være en god kanal for å spre informasjon, men vi oppfordrer forfattere til å bruke det mer aktivt. Vi bør kommentere det hvis vi ser brudd på forskningsetikk. Og ikke minst trenger vi god kontakt med våre internasjonale kollegaer. Hvis vi ikke hadde blitt informert av en kollega fra Berlin, ville vi antakelig aldri ha oppdaget plagiatet.
Denne ytringen ble først publisert i fagbladet Forskningspolitikk.
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
Les flere ytringer her.
