Digitalisering må ikke bli et mål i seg selv

Fredag sendte NTNU ut en spørreundersøkelse om digitalisering. Det gjør oss urolige, skriver Eli Smeplass og Arve Hjelseth.
Vi håper inderlig at digitaliseringsentusiaster ikke faller for fristelsen til å misbruke krisen til å implementere mer teknologisk drevet undervisning enn vi faktisk finner meningsfullt. (Illustrasjonsbilde) 
        
            (Foto: Brynjulf Owren)

Vi håper inderlig at digitaliseringsentusiaster ikke faller for fristelsen til å misbruke krisen til å implementere mer teknologisk drevet undervisning enn vi faktisk finner meningsfullt. (Illustrasjonsbilde)  Foto: Brynjulf Owren

Det er bekymringsfullt at NTNUs ansatte blir bedt om å vurdere implementeringen av digitaliserings-strategien i en unntakstilstand. Undersøkelsen er i beste fall laget i hastverk, i verste fall er den tenkt å brukes som en kontroll av den digitale undervisningsaktiviteten før, under og etter Covid-19. Vi skal blant annet svare på om ledere på eget institutt følger opp strategiene om digitalisering av undervisning, og vurdere egen digital undervisning før og etter at undervisningen i sin helhet måtte digitaliseres. Noen av spørsmålene som stilles er nærmest retoriske. Det ligger i kortene at digitalisering er et ubetinget gode, ikke et verktøy for skape opplegg og arenaer for god læring. Undersøkelsen fremstår som et accountability-verktøy.

Situasjonen som oppsto da universitetet ble stengt for ordinær undervisning, har opplagt bidratt til en bratt digital læringskurve. Det gjelder både blant mange ansatte og trolig også blant en del studenter. At vi har tilgang til digitale hjelpemidler og plattformer som gjør det mulig å drive undervisning i dagens spesielle situasjon, kan vi bare være takknemlige for. Vi tør ikke tenke på hva situasjonen ville vært om slike tiltak mot en pandemi rammet skole og høyere utdanning for tretti-førti år siden.

Når vi etter beste evne besvarte spørreundersøkelsen om digitalisering og endring av undervisning ved NTNU, som ble sendt ut fra prorektor for utdanning på fredag, kjente vi imidlertid en følelse av uro. Konkret er koronakrisen bakgrunnen, men vi kjenner igjen en del av temaene i undersøkelsen fra Dikus målinger av digital tilstand i høyere utdanning.

Vidunderlig ny digital verden?

Tilrettelegge for at digitale hjelpemidler kan bidra til å bedre kvalitet og læring i utdanning er verdifullt. Faren er imidlertid at kunnskapsmiljøer som jobber med dette for øyet, gradvis forveksler mål og midler. Det man måler er rett og slett hvor mye av virksomheten som er digitalisert, ikke om digitaliseringen faktisk har gunstige konsekvenser i form av læring. En av oss har påpekt dette tidligere, blant annet da fjorårets studiebarometer ble presentert: Konfrontert med data som viste at rundt halvparten av studentene mente undervisningen la opp til aktiv studentinvolvering, hevdet NOKUT at dette skyldtes feil eller mangelfull bruk av digitale verktøy.

Dette er en høyst merkelig tolkning. Her vi sitter og foreleser overfor en skjerm, kan vi forsikre om at til tross for alle muligheter for digital interaktivitet, ligger det mye bedre til rette for sosial interaksjon og studentinvolvering når vi møtes ansikt til ansikt.

I det foreliggende spørreskjemaet fra NTNU er det vanskelig å fri seg fra den samme tanken. Digitalisering er rett nok et virkemiddel for å styrke undervisningskvaliteten, men det ser tidvis også ut som et mål i seg selv. Organisasjonen har ikke utnyttet mulighetene så fort som ønskelig. Koronakrisen er fra dette perspektivet nærmest en blessing in disguise. Endelig må også de mest forstokkede faglærerne ta inn over seg den digitale virkeligheten. Vi frykter fortellingen om at vi etter dette ikke burde gå tilbake til den tradisjonelle måten å undervise på, for nå har alle sett de digitale muligheter som finnes i tiden.

Det er flott at digitale verktøy gjør det mulig å holde undervisningen sånn noenlunde i gang under denne krisen. Vi vil også fremheve og takke for fantastisk støtte ved våre lokale enheter, som har gjort det mulig å beherske nye digitale verktøy sånn noenlunde. Trolig må store deler av undervisningen også foregå under en eller annen form for unntakstilstand til høsten, og det er både flott og nødvendig at organisasjonen ruster seg til dette krafttaket.

Men, at vi klarer å tilby undervisning og veiledning i dagens krisesituasjon betyr ikke at kriseløsningene peker framover mot en vidunderlig ny digital verden. Få vil konkludere med at det er bedre å ha stabsmøter eller seminarer på Skype enn ved å møtes. Skype-møter er et fint alternativ dersom praktiske forhold gjør det tungvint å møtes fysisk, men det blir aldri noen fullgod erstatning for det fysiske møtet. Det fysiske fellesskapet er også viktig. Vi tror heller ikke det er så mange andre enn de aller mest introverte som holder en forelesning til en skjerm, og tenker at dette er mye bedre enn å stå overfor studentene i auditoriet. Studentene sender dessuten signaler om at de savner studiestedet sitt, hverandre og fellesskapet. 

Ikke det samme som å møtes

I fravær av fysisk nærvær blir interaksjonen mindre spontan, det blir eksempelvis vanskeligere å identifisere manglende motivasjon hos studenter. Det kan være krevende for en student å ta ordet i et digitalt fellesrom for å fortelle at man synes noe er uforståelig, og desto vanskeligere å dele uferdige tanker med en fremmed sidemann om hvordan man opplever en beskjed. Den spontane interaksjonen har en læringsverdi utover det man kan beskrive i en strategi. Vi bruker til daglig mye energi på å anerkjenne studentene gjennom kroppsspråk og en mer eller mindre impulsiv kommunikasjon, muligheter som nå enten er borte eller sterkt forringet på grunn av nettets begrensede båndvidde for kommunikasjon. Det er ikke det samme å ha et møte over nett som å faktisk møtes og ta oss tid til å analysere hverandres kroppsspråk og mikrokommunikasjon i undervisningssituasjonen. Nyansene blir mindre på nett. Denne formen for utdanningskvalitet handler ikke om digitalisering, men om intersubjektiv oppmerksomhet og relasjonelle kvaliteter som krever at vi møtes.

Den underliggende fortellingen i NTNUs undersøkelse er at digitalisering er et lederansvar som må initieres og oppmuntres fra sentralt hold, og formidles av lederne på den enkelte enhet. Spørsmålene vi svarer på virker ikke å være formulert av noen som er interessert i å undersøke hvordan digitalisering både kan være læringsfremmende og læringshemmende. Digitalisering-strategien er ett av universitetets forsøk på å svare på politiske forventninger som ikke nødvendigvis henger sammen med det de ansatte mener er viktigst. Her må vi dessuten anta at universitetets mangfoldige kunnskapsformer og utdanningsprogrammer har svært ulikeartede behov, også når det gjelder digitale løsninger.

- Ikke misbruk krisen

Undersøkelsen skaper altså et inntrykk av at det er strategiens implementering som skal måles, ikke de ansattes sammensatte erfaringer. Ett av spørsmålene er for eksempel påstanden «Utvikling av undervisning er først og fremst et individuelt anliggende på mitt institutt/enhet». Påstanden kan faktisk stemme ganske godt med enkelte av våre undervisningsoppgaver. Det er alltid fint med både erfaringsutveksling og orienteringer om nye kurs eller hjelpemidler, men fundamentalt sett er fagligheten utgangspunktet for all undervisning, og vi utvikler våre emner på grunnlag av faglige vurderinger.

Utfordringen er at dersom vi sier oss enige i denne påstanden, kan svaret tolkes som et mulig forbedringspunkt hos våre lokale ledere. Alt skal visstnok forankres i en eller annen strategi. Om faglærere som ser på deler av sin undervisning som et individuelt anliggende, må de snarest få sin virkelighetsoppfatning korrigert. Men et slik svar kan tolkes helt annerledes: Ja, undervisning er i enkelte sammenhenger et individuelt anliggende, og det er ikke noe negativt ved det.

Dersom vi skal lære noe av digitaliseringen i denne krisen, kan vi undersøke hvilke av de nye undervisningsformene som fortsatt brukes når vi er tilbake i normaliteten. Først da kan vi se hvilke av plattformene og alternativene som gav mening for ansatte og studenter. Denne vurderingen er vi faktisk i stand til å gjøre selv. Vi håper derfor inderlig at digitaliseringsentusiaster ikke faller for fristelsen til å misbruke krisen til å implementere mer teknologisk drevet undervisning enn vi faktisk finner meningsfullt. Det er tross alt det faglige innholdet og studentenes læring som er viktigst.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Helseinnovatører får dansk forsterkning

Nå blir Universitetet i København med i Helseinnovatørskolen, sammen med NTNU, Karolinska og UiO.

Svensk universitet sier opp 180 ansatte

Det svenske universitetet Chalmers sier opp 180 ansatte på grunn av store pensjonskostnader.

Sykepleierutdanningen i Gjøvik får ingen nye studieplasser

Årsaken er at Sykehuset Innlandet ikke hadde kapasitet til flere praksisplasser.

Gratis parkering ved NTNU

Fra 15. juni kan ansatte ved NTNU i Trondheim parkere gratis.