Hva vil Husebekk med Ex.phil?

Universitetets rektor ved UiT, Anne Husebekk, ønsker å revidere exphil (Khrono 21.02). Husebekks utspill kommer ikke i form av argumentasjon, men foreligger mer «som et signal» (i forbindelse med OsloMet sitt forsøk på å erstatte exphil med tecfil). Det er derfor vanskelig å tolke eller mene noe om hva hun ‘egentlig sier’. Mye av dagens politikk utformes i dag via en type ‘signalisering’, der selve beslutningsvedtaket bare er en ren formalitet. Man kan derfor fort havne i den situasjonen at en mer enn 200 år lang undervisningstradisjon forsvinner uten at et eneste reelt argument har kommet på bordet. Dette kan skje - selv på det sted hvor argumenter og begrunnelser står i høysetet. Derfor denne ytringen. 

Ikke noe å «slippe unna»

Filosofi har i en eller annen form vært en del av universitetsutdannelsen helt siden universitetene oppsto i Europa på 1200-tallet, og det vi dag kjenner som exphil har i en eller annen form fulgt den norske studenten helt siden opprettelsen av universitet i Oslo i 1813. Exphil gir studentene en inngangsport til å forstå og bedre tilegne seg det man driver med på et universitet. Enhver virksomhet, ethvert yrke trenger karakteregenskaper i tillegg til kunnskap. For å «produsere» kunnskap av høy kvalitet trenger man bl.a. å utvikle egenskaper som selvstendighet, kritisk sans, formidlingsevne, evne til å sette ting i sammenheng samt fordype seg, mm. Alle universitetsutdanninger krever dette. I Norge gis dette i form av exphil. I den anglosaksiske tradisjonen (som vi har hentet bachelor og mastersystemet fra) i form av liberal arts. Det exphil er ment å gi, er ikke noe hverken studenter eller universitetsledelse eller andre burde ønske «å slippe unna» med mindre de ikke egentlig ønsker å gå på eller drive et universitet.

Sosiologene sier at vi har forlatt industrisamfunnet og er på full fart inn i kunnskapssamfunnet. For universitetet betyr det at verdien av det universitetet driver med er blitt langt viktigere for samfunnet forøvrig. «Kunnskap er den nye oljen» sies det. Den nye økonomiens grunnlag er og vil i stadig større grad bli avhengig av et høyt kunnskapsnivå i befolkningen. Erkjennelsen av denne situasjonen har ført til at staten og kapitalen har ønsket en langt større innflytelse over det som skjer på universitetene. Universitetene får økte budsjetter, men må også tåle økte krav om «gjenytelser» og en langt mer vertikal beslutningsstruktur der signaler fra og beslutninger i departementet forplanter seg følgeriktig nedover beslutningsnivåene. En lydig rektors fokus vil da være rettet mot universitetets samfunnsnytte. UiT skal være et «en drivkraft for næringslivet i nord» (jfr. UiTøs strategidokument) og score høyt på kvantitative mål for  produksjon av vitenskapelig arbeid.

Nytte må være underordnet

I denne situasjonen er det egentlig universitetets oppgave ‘å holde tilbake’. Man kan på mange måter ikke klandre myndigheter og næringsliv for å ønske å dra nytte av de fruktene et universitet skaper. Men på et universitet vet man at hvis kunnskap skal ha kvalitet må den være utvikla under vilkår der nytteverdien er fundamentalt underordna. God kunnskapsproduksjon utvikles ved at kunnskapen er et mål i seg selv. Kunnskap som utvikles med henblikk på et bestemt formål, enten ideologisk eller økonomisk, vil typisk gi kunnskap med lav kvalitet. (Jfr. dette universitetets mislykkede innsats for å utvikle torskeoppdrett, der nyttefokuset kom i veien for normal kritisk forskning).

Etter min mening  gir Husebekk her uttrykk for en utbredt misforståelse av situasjonen vi befinner oss i. I dagens situasjon, hvor kunnskapens samfunnsmessige betydning øker sterkt, bør man ikke svekke de prosessene som gir kunnskap kvalitet, men derimot forsterke dem. Universitetets selvstendighet og autonomi bør ikke bygges ned, men tvert imot hegnes om sterkere enn noen gang. Rektors rolleforståelse bør være fokusert på å forsvare og representere de  interne prosessene som gjør vitenskapelig kunnskap verdifull, ikke mot å tjene de som har kortsiktig nytte av å utnytte vitenskapens autoritet og status, og som for øvrig ikke har ofret «kunnskapens natur og vesen» en tanke. I en tid med store endringer gjelder det å holde tunga rett i munnen. For det som undergraver kunnskapssamfunnet er ikke mangel på anvendbar kunnskap, men forvitring av kunnskapens kvalitet.

Dette innlegget ble først publisert i Nordlys