Kunnskapsløst om kjønnsforskningsfeltet

Regjeringen har foreslått å legge ned Kilden, et nasjonalt kunnskapssenter for kjønnsforskning. Det eneste i sitt slag som har som oppgave å sikre at aktuell kjønnsforskning formidles til allmennheten gjennom uavhengig forskningsjournalistikk.

Forsknings- og høyere utdanningsminister, Eileen Fugelsnes fremstiller forslaget som et administrativt kutt i Forskningsrådet, med henvisning til at det finnes minst 13 andre sentre for forskning på kjønn og likestilling. Uttalelsen er som skapt for å skåre billige poeng blant dem som er skeptiske til kjønnsforskning, men den er ikke særlig informativ.

Tvert imot så vitner begrunnelsen om en manglende forståelse for hvordan forskjellige aktører utfyller hverandre i et kunnskapsfelt som danner grunnlaget for at Fugelsnes og andre norske politikere (enn så lenge!) kan sole seg i glansen av fortellingen om «likestillingslandet Norge».

Ingen har sett lista over de angivelig 13 sentrene, derfor tenker jeg at litt kvalifisert gjetting kan være på sin plass for å opplyse debatten:

Ved norske universiteter finnes det fagmiljøer med mandat til å drive utdanning på høyere nivå, i kombinasjon med fri forskning. Det finnes utdanningsprogrammer og kurs i kjønnsstudier ved universitetene i Agder, Bergen, Oslo, Stavanger, Tromsø og NTNU i Trondheim.

Slik gikk det med NTNU: – Dette visste vi ikke om

De vitenskapelig ansatte som har stillinger knyttet til disse utdanningsprogrammene forsker på alt fra arbeidsliv og politikk, til fredsskaping, teknologiutvikling, reproduksjon, historie, populærkultur, jus, filosofi, identitet, seksualitet, migrasjon, samiske samfunn - det norske og verden. Kjønnsforskning er nemlig ikke én ting.

I instituttsektoren finnes det også miljøer som antakelig er regnet med på lista over enheter med grunnfinansiering og mandat fra det offentlige. CORE- Senter for likestillingsforskning ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) driver blant annet flere langsiktige, statistiske studier som har vært sentrale for norsk politikk på likestillingsfeltet.

Ved andre forskningsstiftelser og forskningsinstitutter er det også miljøer som driver forskning som på ulike måter kan falle inn under paraplyen kjønnsforskning (men, det blir for vidløftig gjetting å anta hvem som teller på lista). Forskningen i instituttsektoren finansieres ved at de blant annet tar mange oppdrag for offentlig sektor som har behov for kunnskap om konkrete problemstillinger for å forme ny politikk eller praksis.

- Å nekte å bruke rett pronomen er en form for voldsutøvelse

Rundt om i Norge finnes det også fire regionalt forankrede Likestillingssentre som mottar noe støtte direkte over statsbudsjettet med oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD): Likestillingssenteret KUN (Steigen, Steinkjer), Likestillingssenteret (Hamar), Senter for likestilling ved Universitetet i Agder (Kristiansand) og Likestillingssenteret KUN Vest (Bergen).

Ved disse sentrene samarbeides det tett med brukere i den regionen de er lokalisert, enten det er kommuner, skoler eller bedrifter som ønsker innspill. De driver ikke primært med forskning, men de er gode på å utrede og å omsette forskningsbasert kunnskap til praktisk likestillingsarbeid.

Mener media har et ansvar for at forskere skal bidra i debatten

Et femte likestillingssenter som mottar noe støtte over statsbudsjettet, er Reform – Ressurssenter for menn. De fokuserer, som navnet tilsier på gutter og menn i sitt arbeid for likestilling.

Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning og høyere utdanning (Kif-komiteen) teller muligens også på lista? Kif-komiteen oppnevnes av Kunnskapsdepartementet (KD), og medlemmene kommer fra ulike institusjoner i sektoren. Deres rolle er å være pådriver og støtte for utdannings- og forskningsinstitusjonenes likestillingsarbeid. Det trengs, fortsatt.

Jeg gjetter at det er omtrent disse aktørene Fugelsnes sikter til. (Men, jeg vil gjerne se lista og analysen som ligger til grunn for konklusjonen om at Kilden nå er overflødig!)

Uansett: hvis jeg er på riktig spor så fyller altså disse aktørene temmelig forskjellige og komplementære roller i et kunnskapsfelt som er under press. Det er direkte misvisende å sope det sammen for å mate påstanden om at vi har «altfor mye kjønnsforskning!» I dette landskapet har også Kilden en unik og viktig funksjon.  

Kilden ble opprettet som et sekretariat for kvinneforskning og lagt til Norges forskningsråd for å sikre at kunnskapen kunne tas i bruk på best mulig måte, på tvers av fagdisipliner.

I takt med tiden har Kilden blitt utviklet videre til et nasjonalt kunnskapssenter som i dag bidrar til at forskning formidles og gjøres tilgjengelig for allmenheten gjennom kunnskapsoppsummeringer og etablering av kunnskapsportaler på nett. Og, ikke minst: Kilden formidler vitenskapelig arbeid gjennom uavhengig forskningsjournalistikk.

Det går fort å rive ned noe det har tatt flere tiår å bygge opp. Kilden fyller en unik og viktig rolle som ikke kan beskrives som et kutt i administrasjonen, det fremstår bare som kunnskapsløst å påstå. Kilden er et viktig bindeledd mellom forskning, samfunn og politikk.

 Jeg håper det er politisk vilje til å snu, før det er for seint. Kan de samme politikerne som klager på at forskningsresultater er for utilgjengelige, i en verden preget av økende desinformasjon og tunge tilbakeslag for likestilling, virkelig stå for at det nå er passende å legge ned et nasjonalt kunnskapssenter som bidrar til forsknigsformidling og en opplyst debatt om kjønn og likestilling?