Mener media har et ansvar for at forskere skal bidra i debatten

UA skrev nylig om Helene Uris erfaringer med å stå fram media. Hun mottar trusler med jevne mellomrom, og forteller at hun har blitt redd. 

Uris forsker på klima. Tomas Moe Skjølsvold, professor i teknologi- og vitenskapsstudier, forsker på energi- og klimaomstilling ut fra et samfunnsvitenskapelig perspektiv. 

Temaet klima vekker sterke reaksjoner i deler av offentligheten.

– Jeg mottar endel surmagede mailer og sms-er. Jeg blir også gjort oppmerksom på at jeg blir omtalt i lukkede grupper, og da i mer ubehagelige former, sier Skjølsvold, som blant annet ser på hvordan samfunnet kan omstille seg for å møte klimautfordringene.

Personlig synes han at det tross alt går greit å stå i stormen, og i motsetning til Muri har han ikke opplevd direkte trusler. Institutt for samfunnsforskning har tidligere vist at forskere innen feltene kjønn, innvandring og klima oftere enn andre sier at de begrenser seg i sin formidling (se faktaboks). 

Får trusler og hets: – Det har sin kostnad

Polarisering i media 

Skjølsvold mener det er et problem at forskere ofte blir plassert i en for- eller imot-posisjon når de uttaler seg om et tema. Når han for eksempel uttaler seg om vindkraft, opplever han raskt at han blir tolket som for eller imot vindkraft. 

– Som samfunnsviter forsker jeg på å forstå sammenhengene, men jeg blir fort tildelt en hel pakke med meninger og puttet i en bås. Hvis jeg for eksempel forsøker å forklare hvorfor vindkraftmotstand oppstår, leses det ofte som støtte til motstanden, sier Skjølsvold.

Han mener flere må dele på ansvaret for at forskere blir plassert i en slik for- eller imot-posisjon - også media.

– Det er forståelig at journalistikk søker tydelige spørsmål, klare svar og konfliktlinjer. Men dette kan også presse forskere inn i posisjoner som er mer entydige enn forskningen gir grunnlag for. Da kan man ende med å måtte forsvare et standpunkt man egentlig aldri har tatt, sier Skjølsvold.

Rapport: Forskere er blitt forsiktige med å formidle kontroversielle funn

Må være plass til nyansene

Over tid tror han dette kan bidra til at forskere blir mer forsiktige med å delta i offentligheten, særlig på områder hvor temperaturen er høy.

– Jeg synes derfor det er interessant å spørre hvordan vi kan få en offentlighet hvor det også er plass til usikkerhet, nyanser og analyser som ikke enkelt lar seg plassere på én side i en konflikt, sier Skjølsvold.

Zoran Lee Pecic er leder for Senter for kjønnsforskning ved NTNU. Han forteller at flere av hans kolleger har hatt negative opplevelser med å uttale seg i media.

– Noen har blitt hengt ut i konservative medier. Flere er også bevisste på belastningen som kan følge med kommentarfelt og offentlig debatt, sier han. 

– Be om sitatsjekk

Reidun Kjelling Nybø er generalsekretær i Norsk Redaktørforening.

– Det har alltid vært et spenningsfelt mellom redaktørstyrte mediers behov for spissing og forenkling, og forskningens behov for å få med detaljene og nyansene, sier Nybø.

Hun anbefaler forskere å be om å få sitatsjekk.

– Dette er et typisk felt der sitatsjekk er lurt, også sett fra redaksjonens side, slik at man unngår misforståelser, sier Nybø.

– Har vi journalister lett for å plassere kildene i bås?

– I tabloid nyhetsjournalistikk er det et behov for å forenkle og til en viss grad plassere i bås, så jeg ser at dette er en relevant kritikk. Jeg er ikke utøvende journalist selv lenger, men jeg er iblant kilde i saker, og jeg har opplevd å bli passert i en bås jeg ikke kjenner meg igjen i. Når vi som kilder er misfornøyde med framstillingen, er det viktig at vi sier ifra til redaksjonen, sier Nybø. 

Må tåle kritikk

Klimaforsker Skjølsvold sier forskere på omstridte temaer er forberedt på personangrep, og tenker seg ekstra mye om før de uttaler seg.

– Vil du bli tatt til inntekt for et politisk standpunkt, og hvordan kan det du sier bli vridd på? For en del forskere kan kostnaden ved å delta i samfunnsdebatten dermed oppleves som høy, de blir for forsiktige, sier Skjølsvold.

Hans inntrykk er at belastningen er svært ulikt fordelt og at særlig yngre kvinnelige forskere ofte får tøff behandling i kommentarfeltene.

– Noen unge forskere har aldri vært i media, og vegrer seg for å legge hodet på blokka. Da kan kanskje en eldre forsker skrive noe sammen med dem første gang de skal i ilden, sier han.

Han mener forskere må tåle en viss grad av kritikk og sterke reaksjoner når de deltar offentlig.

– Noen mennesker har sterke meninger, da må vi forskere være litt hardhudete, og fortsette å stå fram med det vi ønsker å formidle til befolkningen. Det betyr ikke at personangrep og hets skal normaliseres, sier han. 

Kjersti Thorbjørnsrud: - Taushet er verst

– Strekk i laget

Nybø i Redaktørforeningen har på sin side inntrykk av at det er strekk i laget blant forskere.

– Noen samfunnsdebattanter er veldig synlige og tåler mye debatt. Andre hører vi aldri fra. Det er klart at media har et ansvar for å framstille ting riktig. Men den enkelte forsker har også et ansvar for å tilgjengeliggjøre sin forskning for et større publikum, uten at man må ha doktorgrad for å forstå hva de forsker på, sier Nybø.

Hun påpeker at forskere har et ansvar for å formidle, og ikke bare gjennom akademiske tidsskrifter. Hun mener også at forskerne bør tåle kritikk når de står fram i offentligheten.

– Når det drar seg til, så syns de fleste det er ubehagelig å bli motsagt. Men det er ikke konsensus som driver verden videre - men å stille spørsmål ved etablerte sannheter. Jeg mener ikke at forskere skal tåle alt av kritikk, men vi kan ikke ha samfunnsdebatt der vi ikke tåler uenighet. Trusler bør selvsagt politianmeldes, sier Nybø. 

– Har ansvar for kommentarfeltene

Professor Helene Muri har sagt til UA at hun mener mediene bør ta mer ansvar for å passe på hva som ytres i kommentarfeltene.

– Selvsagt har redaksjonene et ansvar for å røkte kommentarfeltene, både på facebook og på mediets egen side. Hvis du er kilde og opplever at dette ikke blir gjort, så ta kontakt med redaksjonen, oppfordrer Nybø.

Samtidig mener hun at kommentarfeltene har en klar nytteverdi.

– Det er ingen tvil om at debatten har hardnet til. Men å avskaffe digital debatt er å gå for langt. De som deltar i kommentarfeltene tilhører en annen del av samfunnet enn de som forsker og skriver kronikker, og vi trenger alle i et demokrati. 

Frykter at forskere toner ned budskapet

Kjønnsforsker Zoran Lee Pecic er bekymret for at de negative tilbakemeldingene gjør at forskere toner ned budskapet sitt. Mange er redde for å virke støtende.

– Det er en reell risiko for selvsensur, ja. Jeg har selv ikke mottatt direkte trusler eller hets, men jeg merker at jeg toner ned formuleringene mine når jeg uttaler meg i media, og jeg gjør nok noe selvsensur av frykt for tilbakemeldingene, sier Pecic.

UA har spurt om noen av hans kolleger vil uttale seg i denne artikkelen.

– Det ønsker de ikke, og kanskje viser det noe av problematikken. Jeg måtte også gå noen runder med meg selv først, sier Pecic. 

På instituttet hans jobber de mye med å støtte de mindre erfarne forskerne.

– Når stipendiater jobber med politiserte emner, er vi nøye med å stå ved deres side, og forklare at de ikke er alene. Uten denne oppbackingen ville nok mange begrenset seg mye mer, sier han.

Kjønns- og innvandringsforskning kritiseres mer

Kari Steen-Johnsen er leder for Senter for forskning på det offentlige ordskiftet, som ligger under Institutt for samfunnsforskning (ISF).

I 2021 undersøkte ISF vilkårene for akademisk ytringsfrihet (se faktaboks). Det viste seg at forskere innen feltene kjønn, innvandring og klima oftere enn andre sier at de begrenser seg i sin formidling. 

– Risiko for kritikk i sosiale medier, eller at forskningen blir oppfattet som politisk kontroversiell, var noen av grunnene til at de begrenset seg, sier Steen-Johnsen til UA. 

Flere av forskerne sa at de har begrenset seg på grunn av tabloidisering i media.

– Altså at funnene er for vanskelige å formidle, eller at journalister vrir og vrenger på innholdet, sier hun.

Studien viste imidlertid ikke at yngre kvinner i større grad enn andre vegret seg for å formidle.

Stabilt ytringsklima

ISF fulgte opp med en rapport i 2026 av befolkningen som helhet. Den tyder på at ytringsklimaet har vært ganske stabilt mellom 2020 og 2025, men mange er bekymret for den offentlige debatten (se faktaboks).

– Et viktig spørsmål er hvilke samfunnsmessige konsekvenser det har at forskere begrenser seg. Akademisk kunnskap og formidling er viktig for demokratiet, og hvis noen spesielle temaer får for lite oppmerksomhet, kan det ha betydning for den brede demokratiske samtalen, sier Steen-Johnsen. 

– Hva kan man gjøre for at flere tør stå fram med forskningen sin?

– Særlig når det gjelder forskning på kontroversielle felt, virker det viktig med institusjonell og kollegial støtte. Forskningsinstitusjonene kan også bidra med å verdsette formidlingsaktivitet, sier hun. 

Hun mener at media har et ansvar for ikke å tabloidisere.

– Det vil si at media bør ivareta viktige nyanser og få frem ulike perspektiver på en sak. Det betyr ikke at journalister ikke skal kunne forenkle forskningsstoff, og gjøre det forståelig og tilgjengelig, sier Steen-Johnsen.