Forskningsetikk: - Mindre press framfor flere krav

Forrige uke oppsto det en diskusjon i Universitetsavisa rundt en nasjonal etikkundersøkelse. Undersøkelsen samler data om forskeres holdninger til gaveforfatterskap, salamitaktikk eller tilpasning av forskning etter press fra interessenter eller finansieringskilder. Det er bra at dette blir undersøkt, ikke minst fordi det er tjue år siden forrige landsdekkende studie. I løpet av de siste femten åra har etikk blitt stadig mer etterspurt og institusjonalisert. De nasjonale forskningsetiske komiteene har for eksempel utarbeidet forskningsetiske retningslinjer, og NTNU har fastsatt egne etiske retningslinjer. I fjor fikk Norge en lov om forskningsetikk som framhever forskernes aktsomhetsplikt og at institusjoner har et ansvar for at ansatte har kjennskap til forskningsetiske normer.

LES OGSÅ: Materstvedt: Merkverdig undersøkelse

Det framheves at det er viktig å øke den etiske bevisstheten. Men er manglende etisk bevissthet det egentlige problemet?

Ved å rette oppmerksomheten mot individuelle holdninger og forskningskulturen i akademia, er det forskerne som blir gjenstand for oppmerksomheten, på bekostning av systemforhold og forskernes generelle arbeidsforhold. Dette har blitt kjennetegnende for norsk forskningspolitikk, særlig når det gjelder etikk og krav om ansvarlig forskning. Men publiseringspress, stramme tidsrammer og press for å skaffe finansiering er ikke aspekter ved den interne forskningskulturen, men strukturelle forhold. Å motvirke dårlig praksis med mer etikk og strengere etisk kontroll kan derfor fort bli symptombehandling.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Betydelig press

I løpet av de siste tretti åra har akademia endret seg radikalt over hele verden. Også i Norge har universitetene blitt underlagt flere strukturreformer for å fremme effektivitet. Det har blitt innført nye budsjettmodeller og mer økonomisk styring basert på produktivitetsmål og telling av avlagte eksamener, doktorgradsdisputaser, forskningsmidler og vitenskapelige publikasjoner. Tallene har økt på alle områder.

Det som derimot ikke har økt tilsvarende er antall faste ansatte - de som veileder stipendiatene, som skal innfri de skjerpede kravene til tilbakemelding til studentene i henhold til kvalitetsreformen, og som er involvert i stadig flere prosjekter fordi de har vært så flinke til å generere eksterne midler. Dette kan altså tyde på en ubalansert vekst i universitetssektoren, som sannsynligvis i stor grad er basert på ubetalt overtid, noe den siste arbeidsmiljøundersøkelsen også ser ut til å bekrefte.

Gaveforfatterskap

Men selv om universitetsansatte arbeider under et betydelig press, rettferdiggjør det vel ikke uetisk oppførsel? Det gjør det selvsagt ikke. Derfor er det også positivt med undersøkelser som vurderer forskernes holdninger til uetisk atferd. Men flere av de etiske problemstillingene som tas opp, handler mer om strukturelle forhold enn om kulturelle.

Etikkundersøkelsen tar for eksempel opp fenomenet gaveforfatterskap. Innenfor noen forskningsfelt skal det være vanlig at for eksempel instituttledere tilbys medforfatterskap til artikler de reelt sett ikke har bidratt til. Praksisen er uetisk, men den blir også begrunnet blant annet med at instituttledelse innebærer redusert tid til forskning. Altså at medforfatterskap er en måte å kompensere for arbeid som ikke anerkjennes innenfor produktivitetsmålene. Mange viktige oppgaver i akademia verdsettes nettopp ikke i målkravene. Men dersom den eneste måten å verdsette slikt arbeid på går gjennom uetisk atferd – er det da forskernes manglende etiske bevissthet eller produktivitetsmålene det er noe galt med?

Tellekantsalami

Et annet tema er såkalt salamitaktikk, det vil si at forskningsresultater deles opp for å oppnå så mange publikasjoner ut av resultatene som mulig. Antall publiserte artikler i internasjonale tidsskrift står helt sentralt i målinga av forskningskvalitet.

Men det ligger en ironi i at salamitaktikk har en svært uheldig innvirkning både på hvordan forskning framstår, og hva som anerkjennes som et resultat. Dermed påvirker det også forskningskvaliteten.

Det må også sies at artikkelstrukturen i internasjonale tidsskrift (i motsetning til bøker) forutsetter en meget spesiell form for formidlinga av forskning. Artikkelen begrenses til et visst antall ord (oftest 7000 til maks. 10.000), krav om å fremme ett og ikke flere argumenter, og at dette ene argumentet skal underbygges med solid empiri. Salamitaktikk er i så fall like mye et resultat av standardiserte målinger av forskningsinnsats gjennom tellekantsystemet som av forskere med rufsete moral.

Gode betingelser gir høy kvalitet

Det kan godt tenkes at den pågående etikkundersøkelsen vil vise at det står bra til med etikken i det norske forskningslandskapet. Men etikkspørreundersøkelsen kunne med fordel ha stilt spørsmål rundt uetiske (usikre og langsiktig midlertidige) arbeidsforhold, eller om man selv har deltatt i eller blitt utsatt for uetisk måling av kvalitet der antall publikasjoner eller publiseringskanal ble ansett som viktigere enn innholdet i artiklene.

At arbeidsbetingelser og forskningskvalitet henger sammen, ser vi for eksempel i Japan. Landet har nylig pådratt seg negativ oppmerksomhet i kjølvannet av en rekke skandaler som har sådd tvil om kvaliteten på forskning. Seinest ble det anerkjente Center for iPS Cell Research and Application (CiRA) trukket inn i en skandale om forfalskede bilder. Kommentatorer har vist til den høyre graden av midlertidighet som en viktig grunn til at dette kunne skje. Hele 90% av forskerne i CiRA er på midlertidige kontrakter.

Selv om etikk er viktig, er det et poeng at etikk ikke kan ses løsrevet fra strukturelle forhold. Ikke for å unnskylde uetiske forskere, men rett og slett fordi arbeidsbetingelser er en avgjørende faktor for høy forskningskvalitet.

Her kan du lese flere ytringer.