Kjernekraftutvalgets doble standard

Asgeir Tomasgard, professor i operasjonsanalyse, leder av NTNU Energi og medlem av kjernekraftutvalget, presenterte under Arendalsuka 13. august et regnestykke over hva han tror norsk havvind vil bli verdt i fremtiden.

Arrangementet skulle egentlig handle om «mulige kostnadskutt for havvind». Men under presentasjonen fokuserte Tomasgard primært på inntektene: hvilke verdier 30 gigawatt med norsk havvind kunne skape i markedet.

Svarer ikke på spørsmålet

Tomasgard valgte, ifølge ham selv, «motsatt tilnærming for å svare på spørsmålet» – for å vise oss hvor «store tall» det er snakk om, tall som det med hans egne ord «er lett å bli svimmel av».

Han kom frem til at norsk havvind ville gi en årlig bruttoverdi på hele 105 milliarder kroner, forutsatt en salgspris på 100 øre per kilowattime (kWh) og – riktignok forenklet – med en flat pris i markedet. 

Tomasgard påpekte også at dersom det i stedet bygges ti ganger den norske havvindambisjonen i Nordsjøen – 300 gigawatt, som er EUs samlede ambisjon – blir verdien over tusen milliarder kroner i året, på nivå med eksportverdien av norsk olje- og gassproduksjon.

Hva det betyr for kjernekraft

Men havvind og kjernekraft vil operere i det samme markedet. Når Tomasgard sier hva han tror havvind vil bli verdt, sier han implisitt også hva kjernekraft vil bli verdt der. Hvis markedet hadde vært flatt, ville kjernekraft og havvind fått samme pris. Men slik fungerer ikke kraftmarkedet i praksis.

La oss derfor bruke NVEs tall for den relative verdiforskjellen mellom kjernekraft og flytende havvind i markedet i dag: Kjernekraft oppnår 103 prosent av gjennomsnittlig markedspris, mens flytende havvind bare får 93 prosent.

Kjernekraft kommer bedre ut

Det betyr at kjernekraft får 111 øre/kWh i det markedet der havvind får 100 øre/kWh. Produserer kjernekraften like mye – 105 terawattimer i året – vil den generere verdier for vel 115 milliarder kroner. Det er minst 10 milliarder kroner mer enn havvinden – hvert eneste år. 

Trolig blir differansen enda større. Jo mer vindkraft som bygges, desto sterkere blir priskannibaliseringen, mens kjernekraften beholder verdien sin fordi den kan produsere i de fleste høypristimene gjennom året. Følgelig får den bedre betalt enn gjennomsnittsprisen i markedet tilsier, selv med mange timer der vindkraften underbyr seg selv. 

Dobbelt så mye som utvalget la til grunn

Allerede med dagens nøkterne tall er forskjellen oppsiktsvekkende. Rapporten til kjernekraftutvalget la til grunn at kjernekraft ikke ville oppnå mer enn halvparten av dette – rundt 55–60 øre/kWh i basisscenarioet.

I energidebatten er mange opptatt av teknologinøytralitet, men i praksis er den ofte vanskelig å få til. Tomasgards opptreden i denne saken er et godt eksempel på nettopp det. Han legger til grunn lav inntjening for kjernekraft (i kjernekraftutvalgets rapport), og svært høy inntjening for den teknologien han tilsynelatende har mest sans for (i havvindpresentasjonen). Jeg påstår ikke at dette er gjort med hensikt, men konstaterer at det er gjort.

Samme marked, ulike forutsetninger

Tomasgard vil kanskje innvende at én krone per kWh bare var et regneeksempel. Men det er nettopp poenget. Når havvind skal selges inn, velges tall det er «lett å bli svimmel av». Når kjernekraft skal vurderes, velges tall som gjør den ulønnsom. Forutsetningene avgjør konklusjonen.

Kjernekraftutvalgets konklusjon hviler på nettopp slike forutsetninger. Med 55 øre/kWh er kjernekraft vanskelig å forsvare økonomisk. Med 111 øre/kWh – prisen Tomasgard selv implisitt legger til grunn – ser regnestykket helt annerledes ut. 111 øre og 55 øre kan umulig inntreffe samtidig.

Regnestykket bør derfor gjøres på nytt – med de samme prisforutsetningene for kjernekraft som utvalgets egne medlemmer bruker når de regner på havvind.