Teknologi og økonomi: KI i krimlitteratur og andre steder

Jeg har lenge hatt en interesse for teknologiske endringers påvirkning av samfunnet. Diskusjoner om (grader av) teknologisk determinisme har preget deler av vitenskapen i hvert fall siden Marx' berømte sitat: "Håndmøllen gir deg føydalherren. Dampmøllen gir deg den industrielle kapitalisten." Personlig husker jeg svært godt fra egen studietid den skvisen musikk- og filmbransjen havnet i da internett begynte å bli utbredt og hurtig, og millioner av ungdommer over hele verden startet å dele musikk- og videofiler med hverandre gjennom nettverk som Napster, Limewire, Direct Connect og etter hvert Bittorrent. Mange som var NTNU-studenter samtidig som meg husker sikkert Direct Connect-serveren "Snabbhubben" med glede. Mange som jobbet i IT-avdelinga den gangen husker den sikkert med betydelig større grad av frustrasjon.

Denne fildelingen ble forsøkt stoppet på mange måter. Åndsverksloven ble strammet inn av Trond Giske. Musikkbransjen laget holdningskampanjer (hvem husker ikke Tono-kampanjen "Piracy Kills Music" som hadde som hovedprodukt en dobbelt-CD med norske artister som lå ute på The Pirate Bay dagen etter den var lansert). Disse tiltakene hadde begrenset effekt. Først ved etableringen av strømmetjenester som Spotify og Netflix begynte fildelingen å gå ned. 

Økonomimodellene måtte altså tilpasse seg teknologien, men det fikk også tydelige konsekvenser. Musikkartister tjener mye mindre penger på strømming enn de tidligere gjorde på CD-salg. Jeg tror ikke denne utviklingen var forutbestemt. Man kunne ha tenkt annerledes. Noen artister forsøkte f.eks. å etablere en artistdrevet, kooperativ tjeneste for digitalt salg av musikk, andre løftet tanken på å innføre noe som lignet på "statens kasettavgiftsfond" for å kompensere artister for fildeling. Begge disse forslagene ville vært tilpasset teknologien, og kunne kanskje sikret artisters økonomi bedre enn løsningen som vant fram, men de slo ikke igjennom.

Man har ulike valg man kan gjøre i hvordan man skal tilpasse seg teknologiske endringer, men å ikke tilpasse seg er ofte det dårligste alternativet. Da kan fort den minst optimale løsningen komme ramlende ned i hodet på deg.

Diskusjoner om teknologi og økonomi dukker opp på nytt nå med gjennombruddet til generativ kunstig intelligens. 

Jeg er så heldig å ha venner og bekjente både i akademiske, teknologiske miljø og i mer litterære og journalistiske miljø. Det er fascinerende å se hvor ulike debattene om generativ KI er i de ulike miljøene. Mens forskere og programmerere på teknologisida nå får utviklet programmer, og analysert data i et tempo de aldri klarte før ved hjelp av KI, er det litterære feltet og kulturfeltet i all hovedsak avvisende. Og jeg kan i og for seg forstå det.

Det har den siste tiden f.eks. vært større diskusjoner rundt KI-bruk i litteraturen. Jeg tror, om man løfter blikket litt, at KI-bruken kanskje er avslørende på et litt annet nivå enn det som primært diskuteres.

Jeg leste nylig om serieforfattere på Amazon som produserer så enorme mengder litteratur på kort tid at det får Margit Sandemo til å se ut som Dag Solstad. Dette er selvsagt i stor grad KI-generert. Om det er et problem, kan vel diskuteres. Det som virker åpenbart, er at det er en økonomimodell som fungerer. Folk leser det, og liker det, og forfatterne tjener penger på det.

Kanskje må vi bli litt mer ærlige om at ulike typer litteratur har ulike sosiale funksjoner? Noe litteratur (og musikk og film for den del), er rett og slett masseprodusert med det formål å skape lettbeint underholdning og ingenting annet. Som tittelen på et Monty Python-album sa: Hastily Cobbled Together for a Fast Buck.

Denne delen av litteraturen tror jeg fort vil bli KI-dominert. Forfatterne bryr seg ikke, og leserne bryr seg ikke. Vil de ha en William Wisting-bok i måneden, full av kontrasterende negasjoner, får de det.

Så vil det nok alltid finnes et marked der også, for litteratur som er menneskeskapt. På sett og vis er vi tilbake på syttitallet hvor noen bøker ble solgt på Narvesen, og andre i bokhandel, selv om skillet neppe blir det samme nå.

Ytring

Eksamensformer – nokre røynsler

Det er likevel et punkt hvor jeg mener KI-kritikerne i litteraturfeltet har et svært godt poeng. Generativ KI bør nemlig utfordres på overordnet vis. KI-modellene er trent på ufattelige mengder tekst. De er trent på vår felles kulturarv, og mer enn produktet av en prompt, er det KI genererer et produkt av nettopp vår felles kulturarv. Slik sett burde det KI genererer gå tilbake til denne kulturarven - det burde være allmenning - dvs. at ingen burde kunne kreve åndsverksrettigheter til noe som i hovedsak er generert av KI. Det er bare rimelig.

Kanskje kunne det å slå fast dette prinsippet juridisk og internasjonalt, undergrave noe av økonomien i KI-generert masseproduksjon og skape et rom for mennesker også i framtida? Det er ikke så enkelt å tjene penger på noe som alle andre har full rett til å spre fritt videre gratis. 

I tillegg, er det ikke urimelig at kulturarbeidere som gruppe kompenseres noe for all den bruken av deres åndsverk som brukes til å generere KI-slop til russiske bot-er og tvilsomme nettsider rundtomkring. I Norge har vi lang tradisjon for kollektive vederlagsordninger gjennomført og distribuert i samarbeid med kulturfeltets demokratiske medlemsorganisasjoner. Det har gjort det mulig for oss som nasjon å bokse over vår vektklasse, som de sier, på mange kulturområder. 

Men det vil måtte finansieres av en form for KI-avgift, noe som skaper flere utfordringer. En er at en juridisk prosess i dag, ikke vil foregå mot tenåringer som laster ned ulovlig, men mot verdens største tekselskaper. De har råd til dyrere advokater enn deg. Likevel har vi nettopp sett i USA at den politiske makten de kan kjøpe seg til ikke er ubegrenset. 

Et mer grunnleggende problem er den praktiske gjennomføringen. Jeg kjører i dag 4 ulike KI-modeller lokalt på min egen desktop (som er litt kraftig, men innenfor normalen), for å teste ut funksjonalitet og bruk. Ingen er i stand til å overvåke hva jeg bruker dem til og kreve inn noen avgift for det. 

Les flere gjesteskribenters bidrag her

Det siste er økonomien i hele AI-bransjen. De er ikke i nærheten av å ta inn nok penger for å dekke kostnadene sine. På ett tidspunkt må de skru opp prisene sine, og skru ned hva de gir folk gratis, men det spørs om inntektene vil nå forventningene i markedet. Et KI-krakk kan være rett rundt hjørnet. Det er altså ikke sikkert det er så mye penger å hente.

Om vi skal se på IT-krakket på 90-tallet som modell, vil nok bransjen likevel bygge seg opp igjen etterpå på et mer realistisk og solid fundament, men det er ikke sikkert utviklingen blir helt slik som tek-bransjen ser for seg heller. 

En indikasjon på det siste er at mange av de store kommersielle softwarepakkene (Adobe, Office) den siste tiden har fått KI-genererte kopier av seg lansert åpent. Du trenger altså ikke betale månedlig abonnement til Adobe eller Microsoft for å ha tilgang til funksjonaliteten deres. Du kan laste ned og installere det helt gratis. Jeg ser for meg selskapene rive seg i håret: "Det var jo ikke sånn det var meningen du skulle bruke KI-modellene våre!" 

NTNU erkjenner feil: Skrur av omstridt Canvas-funksjon

Et siste eksempel på hvordan historien biter seg selv i halen, er at domenet til Tonos nevnte kampanje mot piratnedlastet musikk, piracykillsmusic.no, nå er tatt over av noen som har laget en KI-generert falsk nyhets/kampanjeside, antagelig for å generere trafikk som de tjener penger på i et eller annet ledd. Det er nesten som om teknologiutviklingen eksplisitt peker nese til feilaktige strategier for å stoppe den.

Men det er altså ikke bare kulturfeltet som må innstille seg på nye økonomiske rammebetingelser. Om kulturfeltet skal klare seg gjennom årene som kommer, og vi fortsatt skal få produsert (hovedsakelig) menneskelaget musikk, litteratur, film mm. i Norge, bør de begynne å jobbe fram løsninger som går utover moralsk indignasjon over at noen bruker KI.

I Norge har vi tradisjonene. Sterke fagforeninger, høy organisasjonsgrad og kollektive ordinger. 

Det er på tide å pusse noen av disse knivene i sølvtøyskuffa.