Nå må vi tørre å prioritere det vi vet virker

I Trondheim ser bildet enda lysere ut. Vi har landets høyeste andel studenter som er svært fornøyde med studiebyen sin. Dette er ikke en tilfeldighet, og vi kan vise til statistikk over hvorfor.

I regionen vår deltar over fire av ti studenter i organisert studentfrivillighet. Det kan være linjeforeninger, kultur- og idrettsmiljøer eller faglige foreninger. Landsgjennomsnittet ligger på 25,2 prosent.

Dette er ikke tilfeldig, og er trolig en av hovedforklaringene på at Trondheim-studenter trives bedre enn resten av landet.

Studentfrivilligheten er heller ikke noe nytt påfunn. Mange av foreningene er like gamle som, eller eldre enn, utdanningsinstitusjonene de hører til. UKA ble stiftet og først arrangert i 1917 som et tiltak for å bedre de økonomiske forholdene til Studentersamfundet i Trondhjem.

Over hundre år senere driver studentene fortsatt UKA selv, og investerer tid og krefter for at den skal bestå for neste generasjon. Det viser hvor mye studentene selv er villige til å investere for at frivilligheten skal bestå. Den er ikke et tilskudd ved siden av studiene. Den er en stor del av det.

Vi kan ikke bevise at frivilligheten alene skaper trivselen. Men sammenhengen er for tydelig til å ignorere. Der studentene har et sted å høre til, et verv å strekke seg etter og et fellesskap å komme hjem til, går det bedre.

Studentforeningene gjør mer enn å arrangere fest og fadderuke. De gir studenter mestring, ansvar og et sosialt sikkerhetsnett som ingen offentlig helsetjeneste kan erstatte.

Studentene: - Dobbeltmoralsk!

Det er riktig å prioritere penger til psykisk helsehjelp og lavterskel aktivitetstilbud som bedrer studenters helse og forebygger ensomhet. For nasjonale tall viser at én av fire studenter fortsatt har dårlig livskvalitet, og dette er på ingen måte en ubetydelig mengde.

De samme tallene viser også noe annet, nemlig at en investering i fellesskap og frivillighet når ut til så utrolig mange mennesker.

Det er nettopp denne rekkevidden som gjør frivilligheten spesiell. Den når ut til svært mange studenter samtidig, og den når dem tidlig, på et punkt lenge før den psykiske helsen har utviklet seg negativt nok til at man trenger hjelp fra helsevesenet.

Mens hjelpeapparatet møter studenter som allerede sliter, møter frivilligheten alle studenter, hele tiden, uansett om de sliter eller ikke. Frivilligheten i Trondheim er altså ikke bare et hyggelig tilskudd til studentlivet. Den er et av tiltakene som faktisk ser ut til å virke, og det bør den få mer anerkjennelse for.

Studentene vil forby smartbriller. Nå spør NTNU de ansatte

Det er viktig å fortsette å investere mer i det som funker, og ikke bare slukke branner der det brenner mest. Derfor bør utdanningsinstitusjonene prioritere studentfrivilligheten høyere enn de gjør i dag.

Foreningsareal og anerkjennelse av frivilligheten som en reell del av studiemiljøet koster lite sammenlignet med gevinsten. Det er nettopp denne typen langsiktig, forebyggende innsats som har gjort at Trondheim klarer seg bedre enn snittet i utgangspunktet.

Vi trenger ikke gjette oss til hva som gjør studenttilværelsen bedre i Trondheim. Vi har dokumentasjonen. Nå handler det om at utdanningsinstitusjonene tør å la denne kunnskapen prege prioriteringene sine, og gir frivilligheten den plassen den har fortjent lenge.