Ytring

Et universitet gjør mange ting

Det er ingen grunn til å bli fornærmet, skriver Arve Hjelseth. Her kommenterer han tilløpet til mediestorm etter uttalelsene fra Cecilie Hellestveit.

Hellestveit mener selvsagt ikke at utenlandske forskere som planlegger å virke i Norge i store deler av sin karriere, representerer noe stort problem, i hvert fall ikke hvis de etter hvert behersker norsk brukbart.
Hellestveit mener selvsagt ikke at utenlandske forskere som planlegger å virke i Norge i store deler av sin karriere, representerer noe stort problem, i hvert fall ikke hvis de etter hvert behersker norsk brukbart.
Publisert Sist oppdatert

Jeg er mann, norsk, sosiolog, middelaldrende, sportsinteressert og en rekke andre ting. Til alle disse egenskapene vil mange knytte en rekke fordommer og stereotypier. Slike stereotypier kan på sitt beste være opplysende som beskrivelser av grupper eller kategorier, men de kan ikke si noe spesielt treffsikkert om hvert enkelt individ i denne kategorien.

For eksempel er et klart flertall av voldsutøvere menn, men det hefter ikke ved meg, til tross for at jeg er mann. Jeg beskyldes ikke for noe som helst bare fordi det påpekes at kategorien jeg tilhører er over- eller underrepresentert med hensyn til en bestemt egenskap, og jeg tar da heller ikke slike påpekninger personlig.

Veldig sportsinteresserte personer antas ofte å bruke overdrevent mye tid på å pugge for eksempel verdensrekordutviklingen i 10 000 meter på skøyter, i stedet for å bruke livet til noe fornuftig. Men om noen skulle kritisere sportsinteresserte generelt for å legge ned alt for mye energi i sportsinteressen på bekostning av det som er viktigere her i verden, trenger ikke jeg føle meg truffet av det. Det trenger jeg bare å gjøre dersom påstanden er dekkende også i mitt tilfelle, og dersom jeg i tillegg skulle være enig i at det faktisk er bortkastet energi.

Ikke kritikk av enkeltindivider

Slike banale innsikter kunne vært til nytte i det tilløpet til mediestorm som fulgte i kjølvannet av Cecilie Hellestveits påstand om at internasjonalisering, forstått som at en økende andel forskere ved universitetene kommer fra utlandet, kan svekke universitetsansattes posisjon som offentlige intellektuelle. Det er ingen grunn til å bli fornærmet, som mange tydeligvis ble, for det er ikke en kritikk av enkeltindivider. Det er en (mulig) strukturell utfordring. Internasjonalisering i denne forstand har mange positive sider, men også en del uheldige bivirkninger som det er vel verdt både å peke på og å problematisere.

Som Anine Kierulf sier til Khrono: Ett av problemene i deler av både den politiske og akademiske debatten i vår tid er at mange som burde vite bedre, nekter å tolke folk i beste mening. I stedet for å diskutere motforestillinger mot substansen i Hellestveits påstand, har mange blitt indignert på egne vegne. Hellestveit mener selvsagt ikke at utenlandske forskere som planlegger å virke i Norge i store deler av sin karriere representerer noe stort problem, i hvert fall ikke hvis de etter hvert behersker norsk brukbart.

Denne debatten handlet imidlertid opprinnelig om noe litt mer generelt, nemlig den påståtte mangelen på intellektuelle i norsk samfunnsdebatt. Til tross for flere prisverdige unntak, er det naturligvis liten tvil om at denne rollen – en av mange funksjoner som universitetene har – vil svekkes dersom universitetene har altfor få forskere med bakgrunn fra eller svært lang fartstid i Norge.

Nå tror jeg rett nok Tore Wig har mye rett i at vilkårene for å delta i samfunnsdebatten slett ikke er så dårlige, og at hyppig deltakelse i for eksempel Dagsnytt 18 kan gi også professorer atskillig status. Det er derfor ikke opplagt at bidrag til formidling og samfunnsdebatt bør vektlegges mer når man for eksempel skal besette nye stillinger. Mange bruker mye tid på slik samfunnsdebatt, andre bryr seg ikke, og det er det neppe noen grunn til å beklage. Samtidig er det en balanse mellom ulike funksjoner her, som ikke er gitt en gang for alle.

Balanse mellom funksjoner

Grovt sett har universitetet, som også Hellestveit påpekte i Dagsnytt 18, minst fire viktige funksjoner. Forskning og undervisning er de mest sentrale, og vektlegges klart mest i rekruttering til vitenskapelige stillinger. I tillegg kommer bidrag til det offentlige ordskiftet, og det å fungere som kritisk korrektiv til statsmakten. Det siste følger av den særlig uavhengige posisjonen vitenskapelig ansatte ved universitetene har.

Hellestveit mener alle disse funksjonene vil bli svekket, i hvert fall i samfunnsvitenskapen, dersom instituttene i for stor grad fylles opp av utenlandske forskere med kort tidshorisont. Det kan nok diskuteres, i hvert fall når det gjelder forskning, men jeg tror det viktigste her er å tenke i termer av nettopp balanse mellom de ulike funksjonene.

Når et universitet har såpass mangfoldige oppgaver – og her har jeg dessuten sett bort fra den politiske floskelen innovasjon, så funksjonene er i virkeligheten enda flere – sier det seg egentlig selv at det er en stor fordel om et universitetsinstitutt har ansatte som fordeler sin innsats litt ulikt med hensyn til de ulike funksjonene. Å rekruttere spesialiserte internasjonale toppforskere på et felt vil utvilsomt styrke et institutt, men en rekke av funksjonene – inkludert store deler av undervisningen – vil bli skadelidende om flertallet var slike spesialister.

I mange samfunnsvitenskapelige fag og profesjonsfag er det dessuten en stor fordel at en god del av undervisningen foregår på norsk, fordi profesjonsutøvere må være fortrolige med et norsk fagspråk som senere yrkesutøvere. Det er selvsagt ikke til hinder for at internasjonale forskere kan gi verdifulle bidrag også her.

Slik kan det bli færre stråmenn

Som nevnt finnes det en lang rekke forskere som kommer til Norge og planlegger for en karriere her. Det skal vi være glade for, og det er heller ingen grunn til å mistro deres potensielle bidrag som kritiske røster i offentlig debatt. Derimot kan det knapt overraske at forskere som tilbringer noen få år her, hverken prøver å lære seg norsk eller å bidra i samfunnsdebatten. Det var jo ikke derfor de kom, og det er heller ikke noe problem, så lenge de ikke utgjør noen majoritet.

I tillegg kommer at en god del administrativt arbeid og vurderingsarbeid – for eksempel mye styrearbeid og veiledning av skriftlige arbeider – foregår på norsk, noe som i sin tur innebærer at mer av dette faller på norskspråklige etter hvert som de fremmedspråklige blir flere. Dette er et særlig godt eksempel på at balansen mellom ulike hensyn og funksjoner er det viktigste, ikke at utenlandske forskere i seg selv er «bra» eller «dårlig».

Den nåværende bekymringen fra mange skyldes utvilsomt at forskerrollen over tid har fått økt betydning på bekostning av de andre rollene i blant annet rekrutteringsprosesser, og at internasjonal publisering svært ofte – uavhengig av kvalitetsvurderinger – har status over vitenskapelig publisering på norsk.

Vi må tenke slik at alle funksjonene skal ivaretas, ikke nødvendigvis av hver enkelt forsker, men i sum. Da ble det kanskje litt færre stråmenn å opponere mot, men det ville gi et bedre utgangspunkt for opplyst debatt.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS