NTNU må vise moralsk ryggrad i tillegg til å være juridisk korrekt

I sitt siste intervju gjør rektor Tor Grande NTNUs stilling i saken noe tydeligere. Det er prinsipielt ryddig. Samtidig løser det ikke det moralske problemet. Spørsmålet er ikke bare hvor den juridiske grensen går. Spørsmålet er også hvem som skal uttrykke universitetets moralske grense når en massakre på sivile omtales som «vakker». Og dette spørsmålet er like viktig.

- Det er loven som setter grensene for ytringsfriheten, ikke jeg som rektor.

Det er viktig at det finnes et opptak av foredraget for fakta-sjekk. Det mest omtalte sitatet er: «Og så kommer vi til 7. oktober. [Det] vakreste ting som har skjedd i vårt århundre». I foredraget omtales 7. oktober med en entusiasme og historisk betydning som, etter mitt syn, ikke ledsages av en tydelig avstandtagen fra angrepet på sivile, drapene og bruken av sivile som gisler i etterkant. Tvert imot den relativiseres når Hussein sier at «Du kan mene hva du vil om 7. oktober. Om det er terror eller ikke terror, hvem som står bak eller ikke står bak, eller hva som har skjedd 7. oktober.»

I tillegg inneholder foredraget flere andre formuleringer som etter mitt syn er svært problematiske, blant annet om at store medier og sosiale medier er styrt av sionister, at dem som «styrer akkurat nå i vesten» er «ikke mennesker liksom lavere enn mennesker» som har «mistet totalt deres humanitet». Han sier også at «hvis Iran vinner denne kampen», kan man «begynne å telle fingrene for når Israel forsvinner».

Leseren får selv vurdere alvorlighetsgraden av disse utsagnene. Etter mitt syn er slike formuleringer vanskelig å forene med den akademiske dømmekraften og det moralske ansvaret som bør følge en særlig merittert underviser.

Hussein har i etterkant forklart at valg av adjektiv var uheldig, og at han ikke ser på 7. oktober som en seier eller triumf. Det er bra at dette er presisert. Samtidig mener jeg at presiseringen ikke er tilstrekkelig. Han har, slik jeg leser ham, fortsatt ikke tydelig og eksplisitt beklaget selve uttalelsen om 7. oktober som «vakker», og heller ikke tydelig nok tatt avstand fra 7. oktober som en massakre på sivile mennesker.

Det finnes mange politiske, historiske og menneskelige dimensjoner ved 7. oktober og det som har skjedd etterpå. Israel har også brukt hendelsen politisk, og lidelsene i Gaza er enorme. Men ingen av disse forholdene kan forsvare en språkbruk der 7. oktober omtales som «det vakreste» i vårt århundre.

Jeg har selv, i protest, trukket meg fra forumet for meritterte undervisere, der Hussein også er medlem. Det gjorde jeg fordi jeg ønsker å ta tydelig avstand fra enhver forherligelse av vold mot sivile – uansett hvem ofrene er: palestinske sivile i Gaza, Palestina og Libanon, sivile i Israel og Iran, eller sivile i Norge som ble rammet av 22. juli. Dersom 7. oktober kan omtales som «vakkert», åpner man for en logikk der også andre massakrer og terrorhandlinger kan omtales med samme språk. Det er en moralsk grense jeg mener ingen med et sunt moralsk kompass bør akseptere.

Som ansatt ved NTNU mener jeg også at vi har et ansvar for å si fra når kolleger uttrykker holdninger eller bruker et språk som er i strid med det verdisynet universitetet bygger på. Det handler ikke om å begrense ytringsfriheten. Det handler om å ta ansvar for det faglige og moralske fellesskapet vi er en del av.

Foredraget og professorrollen

Foredraget ble ikke holdt ved NTNU og var ikke et NTNU-arrangement. Samtidig blir det for enkelt å si at NTNU-rollen var helt fraværende. Moderator Eli Wæhre introduserte Hussein som «professor ved NTNU Gløs», «en sentral mentor i Palestina-arbeidet i Trondheim de siste årene» og «en brobygger». Hussein omtaler selv presentasjonen som «en akademisk oppsummering» og sier: «fordi vi er akademikere». I selve deskripsjonsfeltet for opptaket på YouTube står det: «Bassam Husein, professor ved NTNU, har familie på Gaza og følger utviklingen i Palestina og Midtøsten». Dermed ble hans akademiske rolle og NTNU-tilknytning faktisk brukt i rommet. Det betyr ikke at han uttalte seg på vegne av NTNU. Men det betyr at saken ikke uten videre kan reduseres til en helt privat fritidsytring uten forbindelse til universitetet.

Det er også relevant at Hussein ikke bare er en enkeltstående privatperson i denne saken. Han har vært et synlig akademisk ansikt i Palestina-engasjementet i Trondheim og ved NTNU. Han er knyttet til et aktivt akademisk miljø og nettverk som har hatt stor synlighet ved universitetet, blant annet gjennom arrangementer og markeringer på campus. Når han i et offentlig møte presenteres som professor ved NTNU og selv rammer inn presentasjonen akademisk, blir det etter mitt syn for enkelt å behandle saken som om den bare gjelder en privatpersons fritidsytring. Derfor mener jeg at rektors beskrivelse av dette som en privat ytring blir for smal. 

Når en slik uttalelse kommer fra en person som både er professor, merittert underviser og et synlig akademisk ansikt i et aktivt nettverk ved NTNU, burde rektor kunne uttrykke tydelig at dette skaper et alvorlig problem for tillit, dialog og videre samarbeid — uten å gjøre saken til en personalsak.

Det er en stor kostnad for NTNU dersom vi ikke tydelig viser våre verdier

Etter norsk rett er forherligelse av allerede begåtte voldshandlinger normalt ikke i seg selv straffbart. Rektors linje er derfor juridisk forståelig, ikke minst sett i lys av erfaringene fra Borg-Nøland saken, selv om de to sakene ikke er direkte sammenlignbare. Det er bra, men når NTNU forsvarer ytringsfriheten tydelig, og ikke gir et like tydelig moralsk språk til en uttalelse som omtaler en massakre som «vakker», risikerer universitetet å fremstå verdimessig uklart.

For det første svekkes universitetets moralske autoritet. NTNU er ikke bare en arbeidsplass. Det er en utdanningsinstitusjon og et kunnskapsfellesskap med ansvar for unge mennesker og med et mål om «kunnskap for en bedre verden». Hvis ledelsen fremstår mer opptatt av å unngå arbeidsrettslig risiko enn av å uttrykke grunnleggende moralske verdier, betaler institusjonen i for av svekket tillit.

For det andre kan dette skape utrygghet blant studenter og ansatte. Berørte studenter og ansatte kan oppleve at deres sårbarhet ikke blir tydelig nok sett. Når en massakre på sivile omtales positivt, og ledelsen ikke klart tar moralsk avstand fra selve uttalelsen, handler saken ikke lenger bare om ytringsfrihet. Den handler også om læringsmiljø, arbeidsmiljø og tillit.

For det tredje berører saken merittert underviser-statusen. Denne statusen handler ikke bare om pedagogisk metode. Den signaliserer forbilde, påvirkningskraft og et større ansvar i møte med studenter og kolleger. Hvis en merittert underviser kan omtale 7. oktober som «vakker» uten en tydelig beklagelse og uten en tydelig institusjonell markering, må vi spørre: Hva slags ansvar følger egentlig med denne anerkjennelsen?

NTNUs verdisyn

Vi som ansatte må stå opp for de verdiene universitetet bygger på. Det gjelder særlig når offentlige ytringer fra personer med tydelig NTNU-tilknytning skaper uro, sårbarhet eller tvil om hvor universitetets moralske grenser går. Rektoratet har etter mitt syn kommet skjevt ut i denne saken. Dette handler ikke om å straffe en ansatt for en lovlig ytring. Det handler heller ikke om å gjøre universitetet til meningspoliti. Det handler om hvorvidt NTNU-ledelsen kan ha to tanker i hodet samtidig: beskytte ytringsfriheten og samtidig uttrykke et tydelig moralsk standpunkt.

Jeg merker meg samtidig at Palestina-nettverket ved NTNU så langt har vært helt stille i denne saken. Det mener jeg er uheldig. Jeg skulle gjerne sett at rektor utfordret dette akademiske nettverket til å bidra til en slik tydeliggjøring av NTNUs verdisyn i lys av debattmøtet på Litteraturhuset. Kritikk av Israel, støtte til palestinske rettigheter og arbeid for fred og rettferdighet må ha en tydelig plass ved universitetet. Men det må aldri blandes sammen med språk som romantiserer eller bagatelliserer vold mot sivile.

Et universitet kan ikke nøye seg med juridisk korrekthet. Det trenger også moralsk ryggrad.