NTNU og kunsten å kjenne seg selv

Over inngangen til Apollontempelet i Delfi stod ordene: «Kjenn deg selv». For Sokrates handlet dette om noe krevende: å erkjenne grensene for egen innsikt, forstå hva man faktisk har forutsetninger for å lykkes med, og unngå illusjonen om egen fortreffelighet.

For et universitet som så sterkt fremhever størrelse, bredde og strategisk styring, er den svake uttellingen i SFF-konkurransen vanskelig å ignorere.

UiO gjør det klart skarpest i konkurransen om nye forskningssentre

SFF-ordningen belønner ikke bredde, antall ansatte og studenter, eller administrativ selvtillit. Den belønner forskningsmiljøer med tydelig internasjonal originalitet, faglig konsentrasjon og langsiktig vitenskapelig kvalitet. Når Norges største universitet igjen kommer svakt ut i SFF-konkurransen, bør spørsmålet derfor ikke først være hvorfor «systemet» er vanskelig. Spørsmålet bør være om universitetet faktisk kjenner seg selv som forskningsinstitusjon.

NTNU har over tid investert tungt i strategiske satsinger, fusjoner, organisasjonsreformer, ledelsesmodeller og målstyring. Men fremragende forskning oppstår sjelden gjennom administrative strukturer alene. Den oppstår i små, sterke fagmiljøer med høy grad av intellektuell frihet, internasjonal orientering og faglig risiko.

Problemet er ikke at NTNU mangler talent. Problemet er at NTNU ikke prioriterer sine sterkeste forskningsmiljøer tydelig nok. I stedet for å dyrke fram miljøer med potensial til å bli verdensledende, spres ressursene bredt, mens strategisk styring forveksles med vitenskapelig kvalitet. Stor størrelse er ikke det samme som forskningsmessig styrke.

Sokrates’ poeng var at erkjennelse begynner med å forstå hva man ikke vet. For NTNU kunne en tilsvarende erkjennelse være å innse at fremragende forskning ikke kan administreres fram ovenfra gjennom stadig nye strategidokumenter. Den må bygges nedenfra, av forskere som får tid, tillit og faglig autonomi.

Når nye forskingssentre i stor grad formes gjennom sentrale strategiske prosesser, risikerer man igjen å prioritere administrativ styring framfor organisk faglig utvikling.

Selvinnsikt er også en akademisk dyd. Universiteter blir ikke fremragende av å ville være alt. De blir fremragende av å vite hva de kan bli best i verden på.