Vi må samarbeide mer med hverandre og med eksterne!

Noen miljø ved NTNU er ekstremt gode til å samarbeide med eksterne partnere, andre er det ikke, og det samme gjelder samarbeid med våre egne kolleger på andre institutt og fakultet. 

Ved opprettelse av en tverrfaglig, tverr-institutt, tverr-fakultet og tverr-campus-basert forskningsgruppe fikk jeg seriøse spørsmål fra faste vitenskapelige ansatte. De lurte på om det virkelig var mulig å ha med forskere fra andre institutt «i forskningsgruppa mi».

Ja, det er mulig. Vi har også medlemmer fra Folkehelseinstituttet og Trondheim kommune i forskningsgruppa. Det er mulig, og det er en stor berikelse!

Snevre forskningsgrupper

Dessverre har jeg flere ganger, i møter med eksterne i Trøndelag, fått spørsmålet «Hvor er NTNU?», «det er håpløst å komme i kontakt med dere fordi alt er så stort». Det er nok en overdrivelse, slik jeg selv ser det, men det viser en misnøye med manglende kontakt og aktivt samarbeid. 

Ved å ha med Trondheim Renholdsverk (TRV) på forskningsgruppemøter har vi nå endt opp med to masterstudenter som skriver sine masteroppgaver sammen med TRV. Tilsvarende har vi koblet Felleskjøpet sammen med bachelorstudenter for å finne nye løsninger for rundballeplast. 

Vi har sendt NFR- søknad sammen med Trøndelag Fylkeskommune. Veien til ekspertise i Folkehelseinstituttet er også blitt svært kort når vi med jevne mellomrom har dem med i forskningsgruppemøter. Dette er bare noen eksempler, og fremmes kun for å vise hvordan en åpen mentalitet i forskingsgrupper kan bidra til faktiske samarbeid. 

Deler av forskningsgruppa vår har nå en review-studie inne for fagfellevurdering, som har blitt til i samarbeid mellom meg selv som geograf, en miljøspsykolog og en student, lærerutdannere i naturfag og med innspill fra ingeniører og naturvitere. Dette hadde ikke vært mulig uten tverr-institutt og tverr-fakultetssamarbeid.

Kunnskap går tapt for samfunnet 

Kunnskapen og tidsbruken som ligger bak et stort antall bachelor- og masteroppgaver på NTNU «går tapt» når kunnskapen kunne vært skapt i samarbeid mellom privat og offentlig sektor, våre studenter og oss som ansatte.

Tusenvis av timeverk fra flinke studenter ender alt for ofte i oppgaver som leses, kun og utelukkende kun, av veileder og sensorene. Dette er et tap fra samfunnet, og ansvaret starter hos oss som veiledere.

Grunnforskningen må bestå, og kreativiteten må bestå

Den faglige integriteten og det store rommet for grunnforskning uten noe utstrakt mening her og nå for annet enn for den akademiske friheten og forskerens egen kreativitet, må få bestå. Dette trenger ikke å gå på bekostning av økt samarbeid, – hadde disse hensyn stått opp mot hverandre hadde jeg ikke skrevet denne teksten. Det ene utelukker ikke det andre. 

Vi er ansatt på tillitsverv fra samfunnet

Lønna vår er et tillitsverv basert på alles skattepenger; da må vi forvalte tilliten godt, og den tilliten burde i enda større grad enn i dag gagne samfunnet. Et sted å begynne er som veileder aktivt å bidra til at flere bachelor- og masteroppgaver skapes i samarbeid mellom eksterne aktører og våre egne studenter. 

I det lange løp fører dette også til spennende forskningssamarbeid og økt forståelse for hvilken kunnskap samfunnet faktisk trenger for «en bedre verden».

• Inviter studenter inn som aktive deltagere i forskningsgrupper, og inviter kolleger fra andre fagmiljø og campuser

•  Inviter relevante eksterne fagpersoner til å delta i forskningsgrupper

•  Be aktivt om møter med offentlig forvaltning og næringsliv – lytt til deres behov og kunnskapshull. Det kan være svært givende og kan bidra til å løse problemer de sitter tett på, og per i dag ikke har løsninger på. Dette er noe også studentene våre kan bidra til og som kan motivere dem til høykvalitets- forskning.

• Forskning er læring, og uten lærere kan vi slik jeg ser det, ikke forske slik at det i best mulig grad gangner samfunnet – da distanserer vi som institusjon oss fra samfunnet, noe som vil skade oss i det lange løp. Noen av de vi bør lære mere av, er blant annet de som jobber i fylkeskommunen, i Bondelaget, Statsped, BUP og NAV, bonden, byråkratene i kommunen og Statforvalteren så vel som barnehagelæreren og kanskje elevene på skolen – de vet hvor skoen trykker, og har andre blikk enn oss i akademia. Vi trenger dem, og de trenger oss, men da må vi snakke mere sammen – forske sammen og koble studentene våre sammen med dem i større grad enn det vi gjør i dag, både i realfag og teknologifagene og i samfunnsfagene (SU) der jeg selv sitter, og innen humaniora. 

Lykke til med givende møter og spennende studentsamarbeid!