Ytring
Er det bare noen ytringer som skal beskyttes ved NTNU?
Tidligere postdoktor ved NTNU Hamideh Kaffash forteller at hun relaterer til Bassam Hussein
Kaffash reagerer på behandlingen Bassam Hussein får
Foto: Kristoffer Furberg
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Jeg har selv vært under et enormt press ved NTNU i flere år — på grunn av alvorlige mistanker og anklager som senere viste seg å være fullstendig grunnløse. Det var en svært tung periode, både faglig og menneskelig. Det som likevel varmet meg gjennom disse årene, var støtten jeg opplevde fra NTNU. Jeg følte at universitetet sto bak meg — ikke bare som forsker, men også som menneske. Jeg ble møtt med respekt, rettssikkerhet og et ønske om å forstå hele situasjonen før man dømte.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Derfor reagerer jeg sterkt når jeg ser hvordan professor Bassam Hussein nå møtes. Ikke fordi jeg nødvendigvis er enig i alle ordene han brukte, men fordi jeg kjenner igjen mekanismene: hvordan et menneske gradvis reduseres til én formulering, én overskrift eller ett øyeblikk — mens nyanser, forklaringer og menneskelighet forsvinner. Det som gjør meg trist, er at jeg ikke ser den samme tydelige menneskelige støtten rundt ham som jeg selv opplevde fra NTNU da jeg sto i stormen.
La meg være tydelig: Jeg ville aldri selv omtalt 7. oktober med ordet «vakker». Menneskelig lidelse er aldri vakker. Samtidig mener jeg at det må være mulig å forstå at et menneske med palestinsk bakgrunn, med erfaringer og følelser vi andre kanskje aldri fullt ut kan forstå, kan uttrykke seg klønete, sterkt eller følelsesladet — uten at hele samfunnet mobiliserer for å knuse personen.
Det som uroer meg mest i denne saken, er ikke bare ordene som ble sagt. Det er reaksjonene etterpå.
Saken har utviklet seg som om Norge plutselig har importert en annen politisk kultur — en kultur der enkelte temaer blir så hellige at nyanser, kontekst og menneskelighet forsvinner. Norge har tradisjonelt vært et land med stor takhøyde for kontroversielle ytringer. Universiteter skal nettopp være steder hvor vanskelige, provoserende og ubehagelige perspektiver kan diskuteres.
Da tidligere NTNU-rektor Anne Borg gikk av i 2023, handlet mye av debatten nettopp om frykten for press mot akademisk ytringsfrihet. Mange ved NTNU mente den gangen at ansatte måtte kunne uttrykke kontroversielle syn uten å oppleve institusjonelt eller offentlig press. Skal dette prinsippet bare gjelde noen temaer og noen mennesker?
I saken rundt Bassam Hussein virker det som om ett adjektiv overskygger alt annet: hans forklaring, hans presiseringer og den større sammenhengen han forsøkte å beskrive. Selv har han senere sagt tydelig at han ikke betrakter 7. oktober som en triumf, og at tap av sivile liv aldri skal romantiseres. Likevel fortsetter presset, anmeldelsene og kravene om fordømmelse.
Jeg spør meg selv: Hvorfor blir akkurat saker som handler om Israel behandlet annerledes enn andre konflikter? Hvorfor oppstår det umiddelbart krav om oppsigelse, moralske tester og offentlig ydmykelse? Hvorfor er det så vanskelig å møte palestinske stemmer med samme rom for kompleksitet som vi gir andre?
Man kan være uenig med Bassam Hussein. Man kan reagere sterkt på ordvalget hans. Det er legitimt. Men dersom universitetet blir et sted hvor mennesker frykter sosial eller profesjonell straff for enhver kontroversiell formulering, mister vi noe grunnleggende viktig.
Et universitet skal ikke være et sted hvor alle snakker trygt og likt. Det skal være et sted hvor også ubehagelige stemmer tåles — så lenge de holder seg innenfor loven.
Hvis ikke, risikerer vi å bygge en kultur der frykt erstatter samtale. Og det gagner ingen.
