Samarbeidsdrevet forskning har en pris

Det forventes ofte at forskning skal utvikles i samarbeid med dem som kjenner utfordringene best.

Det er et ideal vi som forskere støtter fullt ut. Når vi utforsker utfordringer sammen, oppstår det ny innsikt, nye perspektiver og bedre løsninger enn det noen av oss kunne ha utviklet alene.

Men samtidig har vi erfart at dette er vanskeligere enn det ofte høres ut som i forskningspolitiske dokumenter og utlysninger. Jo mer vi arbeider med samarbeidsdrevet forskning, desto tydeligere blir det at samarbeidet også rommer grunnleggende spenninger.

Den første handler om tid.

De som står midt i utfordringene til daglig, kan for eksempel jobbe i en kommune eller på et sykehus. De har ofte ikke tid til å vente på forskningsresultater, de må fortsatt finne løsninger underveis. Vi ser derfor ofte at forbedringstiltak blir satt i gang lenge før forskningen er ferdig.

Som forskere jobber vi etter en annen logikk. Vi må samle inn data, analysere dem og kvalitetssikre dem. Det bør skje i diskusjon med fagfeller. Deretter kan vi trekke konklusjoner. Dette tar tid. Det betyr at vi ofte opplever et spenn mellom behovet for raske svar og kravet om grundig forskning.

Vi ser også at mange brukere ønsker å bidra til forskningen, men at arbeidshverdagen deres ikke alltid gir rom for den omfattende deltakelsen som ofte beskrives i prosjektplanene. Når tiden er knapp, blir forskning naturlig nok ikke en førsteprioritet.

Den andre spenningen handler om hva vi mener er god forskningskunnskap.

Noen er opptatt av å finne mønstre, sammenhenger og forklaringer som kan gjelde på tvers av ulike kontekster og situasjoner. Andre mener at erfaringer og lokale forhold er avgjørende for å forstå problemene vi står overfor.

Når slike forskjeller i forståelser av god forskning blant både forskere og brukere ikke blir oppdaget eller diskutert, oppstår det lett ulike oppfatninger av hva forskningen skal levere. Og hvordan den bør gjennomføres og hva som skal regnes som kvalitet.

Her ligger flere interessant paradoks:

• Er det for lite samarbeid kan forskningen bli mindre relevant.

• For mye styring fra samarbeidspartnerne kan utfordre forskningens uavhengighet og metodiske kvalitet.

• Kommer resultatene for sent, kan de ha mistet betydning. Kommer de for raskt, kan kunnskapsgrunnlaget være for svakt.

I praksis handler derfor samarbeidsdrevet forskning ofte om å finne en balanse. Vi forsøker å forstå utfordringene deres, samtidig som vi må sikre at kunnskapen som utvikles er troverdig og holder vitenskapelige mål.

En annen utfordring er hvordan slike prosjekter blir vurdert.

Som forskere blir vi først og fremst målt på kvaliteten av forskningen vi publiserer. Vi blir sjelden vurdert på kvaliteten av samarbeidet eller på hva vi lærer sammen med brukerne underveis.

Konsekvensen kan bli at brukerne først og fremst fungerer som informanter og rådgivere, og ikke som reelle samarbeidspartnere i kunnskapsutviklingen.

Vi opplever også at det finnes få konkrete kriterier for hva godt samarbeid faktisk er. Hvordan vet vi at samarbeidet bidrar til bedre forståelse? Hvordan vurderer vi om brukerne har hatt reell innflytelse? Og hvordan kan vi vite om samarbeidet faktisk har gjort forskningen bedre?

Derfor må vi tenke litt annerledes om samarbeidsdrevet forskning:

1. Vi må bli mer nysgjerrige på hverandres perspektiver og erfaringer. Samarbeid handler ikke bare om å dele resultater, men om å lære av hverandre.

2. Vi må være ærlige om ambisjonene våre og hva som er mulig å få til. Alt samarbeid krever tid, ressurser og oppfølging.

3. Vi må bli flinkere til å gjenkjenne og anerkjenne ulike former for kunnskap. Det handler både om forskningsmetoder og om innsikten til dem som lever med utfordringene hver dag.

4. Vi må sette av tid til å utvikle relasjoner, tillit og felles forståelse.

5. Prosjekter bør også bør evalueres på samarbeidet, ikke bare på forskningsresultatene. Hva syntes brukerne?

Dette er en forkortet utgave av en kronikk i forskningspolitikk.no.

Forfattere:

Aud Uhlen Obstfelder, professor, Institutt for helsevitenskap, NTNU

Lars Erik Laugsand, overlege, St. Olavs hospital, Trondheim

Ingebrigt Meisingset, forsker, Trondheim kommune

Heidi Dreyer, professor, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU

Anders Gullhav, førsteamanuensis, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU

Marte Daae-Qvale Holmemo, førsteamanuensis, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU

Joe Viana, postdoktor, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU

Øystein Døhl, økonomisjef, Trondheim kommune