Samlokalisering: Enstemmighet i styret?

Jeg satt sjøl i styret ved NTNU i tre år, fra 1999 til 2001 (det het den gang fortsatt – noe misvisende – "Kollegiet"). Da lærte jeg noe jeg også i dag får høre fra "styre-mennesker": "Man må unngå at det fattes vedtak i styret som ikke er enstemmige!"

Dette er å gå lenger enn i det gamle og autoritære parti AKP på 70-tallet (jeg innrømmer at jeg var med i det!). Der var det greit å stemme mot flertallet, men du måtte på linje med alle andre jobbe for vedtaket når det var fattet. I det moderne styre er man mer stalinistisk enn som så: der "skal" man altså – hvis man ikke lar seg overbevise – likevel stemme for noe man måtte være uenig i. Flertallsvedtak er utålelig – det må være enstemmig!

I tillegg til at dette er uetisk og idiotisk, er det også en uhyre effektiv hersketeknikk, fordi det gir et sterkt psykologisk trøkk for at dissidenten(e) skal overbevise seg sjøl om at det egentlig er noe galt med eget standpunkt. Man former gjennom slikt styremedlemmene til å bli medløpere. Og det er antagelig poenget for alfahannene (og noen få -hunner) øverst i pyramiden: verden består av nemlig av noen få slike som dem, og de øvrige som må ledes av enerne som veit best.

Når skal akademikere som har "ledelse" som "fag" (merk hermetegn) – og alle de i konsernene som har internalisert denne tenkemåten – vedgå at det uformelle dogmet om "enstemmige vedtak er helt nødvendig" er ur-stalinistisk, eller skal vi kanskje si: "nord-koreansk"? (Nå er mange av dem dessverre ikke i stand til å vedgå noe slikt fordi de må oppdage problemstillingen først – de har ikke en gang reflektert over den.)

Ikke bare er dette en belastning for slike som måtte være i mindretall – i det lange løp er det også skadelig for den bedriften eller organisasjonen man sitter i ledelsen for.

Jeg håper at det er noen modige dissidenter igjen når NTNU-styret 12. juni skal stemme over samlokalisering. Men jeg er pessimistisk.