Norske universiteter kunne vært verdensledende. I stedet valgte vi utvanning

Singapore har omtrent samme folketall som Norge, og begge er svært rike land. Likevel ligger Singapores ledende universiteter NUS og NTU på henholdsvis 10. og 12. plass på QS-rangeringen for 2027, mens UiO er nummer 131 og NTNU nummer 264.

Norge fikk sitt første universitet i 1811, Singapore i 1949. Da Singapores tekniske høyskole NTU ble opprettet i 1981, hadde NTH i Trondheim utdannet sivilingeniører i over 70 år. Siden har alt gått motsatt vei.

Fakta

Jonas Kristiansen Nøland

• Jonas Nøland er en av UAs gjesteskribenter og professor i energiomforming ved Institutt for elektrisk energi ved NTNU. 

• Han er særlig opptatt av universitetenes og forskernes rolle i samfunnsdebatten, samt temaer som akademisk frihet, ytringsfrihet, ytringstrygghet og faglig autonomi.

• Nøland var involvert i rektorsaken ved NTNU i 2023, og har senere uttrykt bekymring for den nedkjølende effekten slike saker kan ha på forskernes deltakelse i samfunnsdebatten. 

Enig eller uenig?

Les våre retningslinjer her og send oss din ytring på:

tips@universitetsavisa.no

Og det har ikke manglet på advarsler. Da NTNU ble opprettet i 1996, fryktet mange at den ingeniørfaglige ekspertisen ville bli vannet ut. Og tjue år senere, i 2016, skjedde fusjonen med tre høyskoler. Rektors eget notat sa det rett ut: «NTNUs profil som forskningstungt universitet vil bli utvannet.» Det ble som folk fryktet.

Alt starter nedenfra. Det er kanskje ikke så tilfeldig at det har blitt som det har blitt. I Singapore er universitetene offentlig finansiert, men bestemmer i stor grad selv hvordan pengene brukes. NUS-rektor Tan Eng Chye sier at det er denne fleksibiliteten som gjør at de kan konkurrere internasjonalt.

De henter talentene der de finnes. Svensken Bertil Andersson, som var en av arkitektene bak NTUs opptur, har oppsummert forskjellen slik: Europa snakker om å satse på forskning. Singapore gjør det.

Singapore satset på de unge. Forskningsordningen NRF Fellowship i Singapore gir forskere med inntil sju års erfaring etter doktorgraden opptil om lag 24 millioner norske kroner over fem år. Ved NTU i Singapore får de beste 5–10 prosentene av flere hundre søkere hvert år en stilling i tenure-løp med inntil om lag 11 millioner kroner til forskning og finansiering av stipendiater.

Og de holdt kursen. Singapore har lagt femårige forskningsplaner siden 1991. Den nye planen – RIE2030 – er på om lag 272 milliarder norske kroner over fem år. Det tilsvarer rundt én prosent av BNP årlig, mens Norge bevilger 0,85 prosent av BNP. Det er alltid fristende å skylde på penger. Men forskjellen i bevilgninger er liten. Den egentlige forskjellen ligger i hvordan pengene brukes.

Norge senket kravene. Singapore har seks universiteter. Norge hadde fire i 2000. I dag har vi elleve, nesten dobbelt så mange som Singapore. Og verre skal det bli.

Vi har senket kravet til antall doktorgradsprogrammer for å bli universitet fra minst fire til kun ett. Ifølge Khrono kan det bli opptil 20 universiteter i Norge.

Ifølge SSBs ferske tall var det nullvekst i forskningen ved universitetene og høyskolene i fjor. Flere skal altså dele en kake som ikke blir noe særlig større. Alt peker mot at vi velger bredden foran spydspissene.

Gapet er reelt. Dagens forskningsindikatorer viser allerede stor avstand. Mens norske publikasjoner siteres 18 prosent mer enn verdenssnittet, siteres singaporske 49 prosent mer, høyest blant de store forskningsnasjonene.

Faktisk står NUS alene for en større andel av artiklene i Nature Index' utvalg av ledende tidsskrifter enn hele Norge. Norsk forskning er god. Men god er ikke verdensledende.

Ikke alt er topp. Så er det et stort men. Singapore er ikke akkurat noe forbilde for akademisk frihet. Scholars at Risk beskriver friheten som stabilt lav og selvsensuren som utbredt. Det skal vi ikke kopiere.

Men virkemidlene – handlingsrom, langsiktighet, startpakker og internasjonal rekruttering – er ikke autoritære.

Vi vet hva som virker. Mye av oppskriften har vi allerede. Sentrene for fremragende forskning fikk rundt én prosent av de offentlige forskningsmidlene, men var med på 31 prosent av Norges aller mest siterte artikler. Moser-miljøet ved NTNU, som fikk nobelprisen i fysiologi eller medisin i 2014, er bygget på tre slike sentre på rad.

Problemet er at vi aldri har skalert det opp. Den første runden i 2002 ga 13 sentre. Den siste gir 11 sentre.

Mitt løsningsforslag. Gjør «verdensledende» til et oppdrag med penger bak, ikke bare en setning i en stortingsmelding. Doble antallet sentre for fremragende forskning i neste runde, fra 11 til 22. Kandidatene finnes: 176 miljøer søkte sist. Innfør i tillegg 30 startpakker i året til unge forskere som skal bygge egne grupper, hver på ti millioner kroner over fem år.

Fullt innfaset koster dette om lag en halv milliard kroner i året – omtrent like mye som regjeringen vil trekke flatt fra universitetene og høyskolene neste år. Utvanning er ingen naturlov. Det er et valg vi tar på nytt i hvert statsbudsjett.