gjesteskribenten

Ikke hold meg for narr

Jeg drømmer om en hverdag hvor våre politikere, tillitsvalgte og byråkrater sa det de mente. Hvor disse samfunnslederne underlover og overleverer, istedenfor overlover og underleverer.

- Det hjelper jo ikke hvem en stemmer på eller støtter når de ikke holder løftene sine, skriver denne ukas gjesteskribent Adrian Heyerdahl
- Det hjelper jo ikke hvem en stemmer på eller støtter når de ikke holder løftene sine, skriver denne ukas gjesteskribent Adrian Heyerdahl
Publisert Sist oppdatert

Hvor normalen er å fortelle sannheten og hvor dette ikke skaper hysteri hos folket. Hvor en kan gjøre langsiktig planlegging innenfor alle grener av samfunnet, istedenfor kortsiktig satsing fordi det er mer populært. En hverdag bygget på harde tall og fakta. En hverdag hvor samfunnsledere fremmer sine ideer og politikk istedenfor å angripe alle andre sine, eller verste fall begå personangrep. Er det for mye å be om?

Alle som leser denne artikkelen, har nok følt på litt av dette i det siste med den nyligste «campus-smellen» fra en viss minister. Som student er jeg heller ikke spesielt fornøyd med studentpolitikken til samme minister vel og ve. Hadde det bare vært dette kunne jeg levd med det, men det er jo enda et ledd i en lang rekke av «misligholdte» politiske lovnader (fra mange forskjellige partier) over mange år. Jeg begynner å bli ganske lei, merker jeg.

Fakta

Adrian Heyerdahl

Adrian Heyerdahl

Adrian Heyerdahl er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Studerer

Nåværende jobb: Student, Fysikk og matematikk.

Tidligere roller i UH-sektoren (som student): Vararepresentant - Universitetsstyret NTNU. Representant – Studenttinget ved NTNU. Representant – Velferdstinget i Gjøvik, Ålesund og Trondheim. Medlem av studieprogramrådet for elektroingeniører. Medlem av SFU-komité ved IES.

Faglige interesser: Elektronikk og IoT

Utdanning og undervisning. Politikk

Mye annet rart.

Er opptatt av: NTNU, utdanning, teknologi, å skrive kommentarer i UA.

Over flere år har jeg vært interessert i politikk og samfunn og har alltid levd i den tro at det er mulig å få til meningsfull forandring gjennom nettopp aktivitet her. For hvert år som har gått har jeg derimot blitt motbevist mer og mer. Det virker som at om en ønsker forandring i denne verden så må en ordne den selv. En innser etter hvert at de på «topp» i landet her ikke har så mye makt som de kanskje skulle like å tro. Dette fordi popularitet betyr noe for å bli ved makta – og hvem vil vel ikke bli ved makta? Så de lover det de ikke kan love og når tiden kommer for å levere blir de plutselig realister. Da er det rett til «fortynnede» avgjørelser beste fall, en 180-graders sving verste fall. Åpenbart bidrar disse samfunnslederne til sin egen situasjon med tomme løfter, men samtidig mener jeg også problemet stammer fra oss selv.

En forventer ofte at et lederskifte eller et politisk skifte skal føre til store og «gode» forandringer. Samfunnslederne som ikke lover dette, sliter med å komme noen vei. Selv har jeg jo en slik tankegang, da jeg gjerne skulle likt å se flere større forandringer i samfunnet. Samtidig begynner jeg mer og mer å komme til den realisasjon at en ærlig leder og en ærlig politikk er å foretrekke enn en som lover meg alle de endringen jeg ønsker. Da vet en hvert fall hva det er å forvente. Om en skal ha et slikt system må en derimot kunne takle dårlige nyheter av og til og en må ha forståelse for at en ikke kan få viljen sin hele tiden. Dette er ikke et forsøk på å bagatellisere de vanskelighetene mange opplever i hverdagen altså, for de er både mange og reelle. Det er mer en ønsketenkning om å kunne ha et åpent samfunn basert på reell og gjensidig forståelse og tillit, også kjent som et Utopia, kanskje?

Hvordan vi har kommet til det landskapet vi har i dag vet jeg ikke helt. Iblant minner selv norsk politikk meg om et sirkus, kanskje underholdende, men på ingen mulig måte slik jeg ønsker at landet mitt styres. Det er mye drama og tabloidnyheter rundt politikere og samfunnsledere og det har en tendens til å overskygge ordentlig og saklig debatt om ekte problemstillinger. Partilederdebatter og andre debatter er ofte preget av såkalt «drittslegning» og påpeking av alle andre enn sine egne løftebrudd. På toppen av dette har en misbruk av allerede generøse økonomiske ordninger for politikere. Når vil det stoppe?

Som mange andre har jeg opplevd folk som er ekstremt skeptiske og misfornøyde med politikere og samfunnsledere over min levetid. Det er kun over de siste årene at jeg har begynt å forstå denne skepsisen folk har, derimot. Fordi det hjelper jo ikke hvem en stemmer på eller støtter når de ikke holder løftene sine. Det hjelper heller ikke å skulle sette seg inn i politikk og samfunn når politikere og samfunnsledere ved flere tilfeller velger å holde informasjon hemmelig for oss. Mitt ønske er enkelt: ikke hold meg for narr, fordi jeg liker det ikke