Prestisje er ikke det samme som kvalitet

Det tok meg mange år å forstå at dette også var forbindelsen mellom to temaer jeg har arbeidet mye med gjennom karrieren: kjønnsbalanse og åpen publisering. Lenge oppfattet jeg dem som ganske forskjellige spørsmål. Kjønnsbalanse handlet om rettferdighet og muligheter. Åpen publisering handlet om tilgang til kunnskap og hvordan forskning deles. Men etter hvert begynte jeg å se at begge i stor grad handler om det samme: hvordan akademiske systemer vurderer kvalitet, fordeler muligheter og former karrierer, og dermed om akademias ambivalente forhold til subjektivitet.

Fakta

Curt Rice

• Curt Rice kom til Norge fra USA i 1991. Etter to år i Trondheim syntes han vinteren var for kort, lys og varm, og flyttet til Universitetet i Tromsø, der han jobbet frem til 2015 som førsteamanuensis, professor og prorektor for forskning.
•  Etter det har han vært rektor både på OsloMet og NMBU. 
• I dag er han direktør ved Fulbright Norge. Rice har også ledet Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, vært styreleder i Cristin, og har hatt flere andre roller i UH-sektoren.
• Curt Rice har blitt både kvotert inn og kvalitetskravert ut flere ganger. Han er direktør i Fulbright Norge og påtroppende direktør for cOAlition S

På den ene siden forsøker vi hele tiden å redusere den. Vi ønsker objektive ansettelser, objektive vurderinger og objektive mål på kvalitet. Derfor bygger vi systemer for måling: publiseringspoeng, siteringer, impact factor, rangeringer, tellekanter og kvalifikasjonsprinsippet for tilsettinger.

På den andre siden er store deler av akademisk virksomhet avhengig av skjønn. Hva som oppfattes som originalt, viktig eller banebrytende kan ikke reduseres til et tall. Heller ikke hvem som fremstår som lovende, hvilke forskningsmiljøer som får høy status, eller hvem som inviteres inn i de samarbeidene og nettverkene som former karrierer.

Problemet er ikke at slike vurderinger finnes. Problemet oppstår når vi later som om de ikke gjør det.

Jeg har for eksempel gjennom årene hørt priskomitémedlemmer diskutere store internasjonale priser – også norske – på en måte som illustrerer dette. Når spørsmålet om underrepresentasjon av kvinner blant prisvinnere kommer opp, kan argumentet være at «hvis vi gir prisen til en kvinne nå, vil folk tro at hun fikk den fordi hun er kvinne».

Logikken her er interessant. For i forsøket på å unngå mistanken om subjektivitet, ender man med å la nettopp slike subjektive forestillinger påvirke utfallet. Resultatet blir ofte at vinnerlistene fortsetter å se ut omtrent som før – nettopp som følge av slike subjektive vurderinger.

For noen år siden fortalte en erfaren norsk forsker meg om arbeidet i en internasjonal evalueringskomité for forskningsrådet i et av våre naboland. Komiteen skulle vurdere om flere store sentre skulle få videre finansiering.

«Noen av dem hadde jo en lang liste med artikler i Nature», sa vedkommende. «Da vet man på en måte at man ikke trenger å lese søknaden like nøye.»

Poeng skal hen ha for å si høyt noe mange antagelig kjenner seg igjen i. Sånn foregår vurderinger når tidspresset er stort og kompleksiteten høy, og nettopp derfor festet kommentaren seg hos meg. For hvis publisering i prestisjetidsskrifter blir en erstatning for selvstendige kvalitetsvurderinger, hva er det egentlig vi måler? Og hvor objektive er systemene vi bygger karrierer på?

Målet med slike systemer er å redusere subjektivitet. Men ofte flytter de bare subjektiviteten over i prestisjesystemene vi bruker som snarveier.

Prestisjeøkonomien i akademia påvirker ikke alle likt. Vi vet at synlighet, nettverk og uformelle vurderinger spiller en stor rolle i akademiske karrierer. Vi vet også at publiseringsmønstre, siteringspraksiser og forestillinger om «excellence» ikke er nøytrale størrelser.

Systemer som fremstiller seg som objektive, ender derfor ofte med å reprodusere eksisterende maktstrukturer og forskjeller, nettopp fordi subjektiviteten i dem blir vanskeligere å få øye på. Ofte belønner systemene våre det som allerede fremstår som gjenkjennelig, prestisjefylt og trygt. Gjerne lenge før vi egentlig kan vite hva som vil vise seg å være den viktigste forskningen.

Likevel snakker vi ofte som om akademiske resultater først og fremst er direkte uttrykk for individuell kvalitet alene. Akademia kan selvsagt ikke fungere uten skjønn; vurderinger av forskning vil alltid innebære usikkerhet, fortolkning og faglig dømmekraft. Men kanskje ville universitetene fungere bedre dersom vi var mer ærlige om dette.

Les flere bidrag fra gjesteskribentene her

I stedet for stadig å lete etter systemer som skal gjøre vurderinger tilsynelatende objektive, burde vi kanskje bli flinkere til å diskutere hvilke former for skjønn systemene våre faktisk belønner, og hvilke typer forskere, institusjoner og karrierer som lettere faller utenfor.

For forskere tilpasser seg systemene de arbeider i. Universiteter gjør det samme. Når prestisjehierarkier, tellekanter og rangeringssystemer får stor betydning, begynner de også å forme hvilke spørsmål som stilles, hvilke prosjekter som prioriteres og hvilke karrierer som lykkes.

Det betyr ikke at kvalitet ikke finnes. Men kvalitet vurderes aldri utenfor institusjonelle kulturer og strukturer. Hvis universitetene ikke erkjenner hvor mye skjønn som faktisk former akademiske karrierer, blir det også vanskeligere å diskutere hva vi egentlig mener med kvalitet.