Hva vil det si for en akademiker å være offentlig?

Det siste året har jeg inntatt en mer aktiv rolle i offentligheten enn vanlig. Jeg har skrevet kronikker og publisert hyppig i sosiale medier. Jeg må innrømme at dette aldri har føltes helt komfortabelt. Jeg hadde en intuitiv fornemmelse av hva jeg forsøkte å gjøre og hvorfor, men manglet begrepene jeg trengte for å skille det fra synlighet for synlighetens egen skyld.

Fra formidling til offentlig tenkning

Noe av dette handlet ganske enkelt om formidling, særlig når jeg skrev om faglige og institusjonelle aktiviteter. Jeg håpet å gjøre arbeidet vårt bedre kjent, utvide nettverket rundt det, skape muligheter for samarbeid og bidra til å styrke institusjonens profil. Det er ikke noe grunnleggende galt i dette. Akademisk arbeid som aldri formidles, når kanskje ingen utenfor den nærmeste kretsen.

Men formidling forklarer bare én del av aktiviteten min. Den andre var noe jeg etter hvert begynte å kalle «offentlig tenkning» (public thinking): å skrive om samfunnsspørsmål, akademisk liv og andre saker av felles interesse, ikke bare for å slå fast en konklusjon, men for å nærme meg et spørsmål med nyanser ved å trekke skiller, vurdere ulike perspektiver og gi rom for videre diskusjon.

Denne impulsen oppstod delvis som en reaksjon på svart-hvitt-tenkningen som i økende grad preger den offentlige samtalen, også i medier som retter seg mot akademia. Jeg har ofte undret meg over at akademikere som aldri ville akseptert upresisjon eller manglende grundighet i forskningen sin, noen ganger kan ende opp med begge deler når de deltar i offentlig debatt.

Når posisjoner erstatter undersøkelse

Det er ikke uvanlig å møte vidtrekkende påstander fra akademikere i nasjonale og internasjonale medier. Kanskje gjenspeiler dette delvis påvirkningen fra de brede mediene, der provokasjon ofte behandles som et bidrag til offentlig debatt, og der skråsikkerhet er lettere å pakke inn enn tvil. Likevel synes problemet å stikke dypere. I diskusjonene som følger i sosiale medier, møter man ofte ikke bare argumenter, men noe som ligner mer på tro: en sterk og nærmest dogmatisk tilslutning til påstandene som fremsettes.

Diskusjonen handler da mindre om å undersøke påstanden enn om å forsvare et standpunkt man allerede har inntatt.

Enda mer bekymringsfullt er det at denne tendensen ikke er begrenset til kommentarer om generelle samfunnsmessige eller institusjonelle spørsmål. Den kan også komme til syne når vi uttaler oss om våre egne forskningsområder. Den pågående debatten om kunstig intelligens byr på mange eksempler. En studie av ett verktøy, brukt av én gruppe til én oppgave i én bestemt kontekst, kan raskt bli grunnlaget for en generell dom om at KI er godt eller dårlig, frigjørende eller ødeleggende, gjør oss mer intelligente eller gjør oss mindre kompetente.

Når dette skjer, svekkes den analytiske distansen som akademisk arbeid skal fremme. Risikoen gjelder ikke bare hvordan forskning formidles. Forhåndsoppfatninger kan også forme spørsmålene vi stiller, antakelsene vi gjør og måten vi tolker resultater på.

Ikke alle offentlige bidrag fra akademikere bygger direkte på deres egen forskning. Høyere utdanning er et nærliggende eksempel. Vi som arbeider ved universiteter og høyskoler, kan bringe relevante erfaringer inn i offentlig debatt selv når høyere utdanning ikke er forskningsfeltet vårt. Men slike erfaringer er alltid situerte. Det jeg har opplevd ved min institusjon, innenfor min disiplin eller gjennom min karriere, kan belyse et større problem. Det representerer ikke automatisk akademia som helhet.

Når vi bygger på erfaring eller personlig skjønn fremfor systematisk forskning, må vi være særlig varsomme. Vi bør skille mellom det vi har observert eller kommet til å tro, og det som kan underbygges som en mer generell påstand. Den samme ydmykheten er nødvendig når vi formidler forskning. Enhver studie har et bestemt omfang, og resultatene springer ut av bestemte antakelser, metoder og kontekster. Klar formidling krever ikke at vi skjuler disse begrensningene.

Publisitet, offentlighet og ansvar

Da jeg nylig skummet gjennom artikler publisert i tidsskrifter om høyere utdanning de siste årene, støtte jeg på begreper som satte ord på spenningen jeg hadde kjent: den digitale offentlige sfæren (the digital public sphere), publisitet (publicity), offentlighet (publicness) og det å virke som offentlig intellektuell (public intellectualism).

I sin nylige artikkel i Studies in Higher Education, kontrasterer Mark Murphy og Cristina Costa universitetenes tendens til publisitet og formidling med muligheten for offentlighet og deliberasjon. Analysen deres handler om universiteter som institusjoner, men skillet gir også en nyttig innfallsvinkel til den offentlige aktiviteten til den enkelte akademiker.

Publisitet går i hovedsak én vei. Den sier i praksis: Dette er hva vi har gjort, og dette er hva vi vet. Den kan være informativ og verdifull, men allmennheten forblir først og fremst et publikum.

Offentlighet krever noe mer. Den betrakter ikke allmennheten bare som mottakere av ferdig formulerte påstander, men som deltakere i resonnementet. Den åpner påstander for undersøkelse, erkjenner usikkerhet og gir rom for innvendinger og tilsvar. Den søker ikke bare å dele informasjon, men også å skape vilkår for veloverveide vurderinger i offentligheten.

Dette innebærer ikke at alle standpunkter skal behandles som like holdbare, og heller ikke at akademikere bør unngå sterke konklusjoner. Det innebærer ganske enkelt at vi forklarer hva konklusjonene våre bygger på, erkjenner begrensningene deres og forblir åpne for evidens eller argumenter som kan komplisere dem.

Jeg hevder ikke at jeg er en «offentlig intellektuell», eller at jeg alltid har håndtert min egen offentlige aktivitet riktig. Jeg lærer fortsatt, men jeg har kjent et behov for å delta. I stedet for å betrakte det å være en offentlig intellektuell som en identitet eller tittel, kan det være mer fruktbart å forstå det som en praksis.

Forskjellen er kanskje at publisitet retter oppmerksomhet mot noe, mens offentlighet innebærer et ansvar for å bruke denne synligheten til å åpne egne ideer for kritisk prøving og diskusjon.

Målt mot denne standarden er gode intensjoner ikke nok. Jeg må også spørre om tekstene mine har gitt rom for innvendinger, erkjent begrensningene ved mine egne erfaringer og fremstilt motstridende argumenter på en rettferdig måte. Offentlighet oppnås ikke bare ved å publisere ofte. Den avhenger av hvordan man deltar i diskusjonen, både før og etter publisering.

Når synlighet blir et mål

Skillet reiste også et annet spørsmål: Hvorfor fortrenger publisitet så lett offentlighet? Da jeg undersøkte dette nærmere, vendte jeg tilbake til to velkjente begreper som gjorde bildet mer sammensatt: managerialisme (managerialism) og New Public Management. Jeg hadde allerede skrevet om mange av tendensene disse begrepene beskriver, om enn med et annet vokabular: omformingen av det akademiske livet gjennom konkurranse, måling, resultatindikatorer, institusjonell merkevarebygging og krav om dokumenterbar effekt.

Det ville være for enkelt å hevde at managerialisme forårsaker dogmatismen i akademikeres offentlige debatt. Likevel kan det finnes en forbindelse. Akademiske systemer belønner i økende grad synlige resultater og målbar effekt, mens offentlig debatt belønner tydelige og lett gjenkjennelige standpunkter. Når offentlig kommunikasjon blir nok et mål på effekt eller et redskap for merkevarebygging, kan akademikere føle seg presset til å fremstille seg som mennesker som har svarene, snarere enn mennesker som fortsatt undersøker spørsmålene.

Kanskje bidrar dette til å forklare hvorfor synlighet kan oppleves ubehagelig. Den samme aktiviteten kan tjene svært ulike formål. En kronikk kan være en invitasjon til å tenke sammen, men den kan også bli en iscenesettelse av ekspertise. Et innlegg i sosiale medier kan åpne for diskusjon, men kan like gjerne bli enda et punkt i en portefølje over egen synlighet. Ofte er det sannsynligvis en blanding av begge deler.

Å utfordre sin egen leir

Offentlighet garanterer ikke nyanser, men den krever intellektuell åpenhet, også en vilje til å stille spørsmål ved standpunktene i ens egen leir. Å lede akademikere sammenlignes ofte med å gjete katter. Metaforen fremstiller akademikere som selvstendige, vanskelige å styre og uvillige til lydig å bevege seg i flokk.

Men når jeg ser hvor lett vi danner leirer, gjentar konklusjonene til dem vi allerede er enige med, og forsvarer standpunkter med større sikkerhet enn evidensen tillater, hender det at jeg lurer på om kattene nå har begynt å gjete seg selv – og gjøre et offentlig nummer ut av det.

PS! Forfatteren har brukt språklige verktøy og veiledning for å oversette og bearbeide teksten. Innhold, refleksjoner og struktur er hans egne.

En tidligere versjon av denne teksten ble publisert på engelsk i Times Higher Education 24. august 2026 under tittelen «Public academics should be intellectually open, not dogmatic».