Ytring
Universitetet: prinsippenes høyborg?
I Norge jubler vi over å ha verdens 86. beste universitet. Hvorfor ikke hente mer inspirasjon fra dem på topp fem?
Dyktige forelesere bør ikke alltid måtte forske, og dyktige forskere bør ikke alltid måtte undervise, mener Herman Brevik Helling.
Foto: Siri Heimdal Knudsen
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
«Jeg vil egentlig ikke være her», var åpningssetningen under min første forelesning på NTNU.
Foreleseren ville heller bruke tiden sin på forskning enn undervisning på introduksjonsnivå.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Det forventes i dag at ansatte i forsknings- og undervisningsstillinger på universiteter og høgskoler bidrar med sin forskningsbaserte kunnskap gjennom undervisning, selv om tidsandelene satt til forskning og undervisning kan variere.
Det er et prinsipp så vakkert at man får lyst til å legge til glitteremojis på hver side av setningen.
Det betyr ikke at det er riktig.
En av de beste foreleserne jeg har hatt de siste fem årene, drev ikke med forskning.
Han hadde gjennom en årrekke vært leder for kvantitativ analyse i en av verdens største finansinstitusjoner, og istedenfor å pensjonere seg (som han antakeligvis hadde hatt god anledning til å gjøre), ønsket han å lære bort sin lidenskap gjennom et introduksjonsemne til kvantitativ finans ved UC Berkeley.
Han sa aldri at han ikke egentlig hadde lyst til å være der.
På NTNU gir man populære forelesere, som ikke vil forske, midlertidig kontrakt og sparken når arbeidsmiljøloven krever noe annet.
Dyktige forelesere bør ikke alltid måtte forske, og dyktige forskere bør ikke alltid måtte undervise.
Samtidig bør universiteter og høgskoler i større grad invitere gjesteforelesere fra bedrifter, be om innspill til eksamener og prosjekter fra næringslivet, la dem bidra med sensur, og åpne for at praksisplasser kan integreres som en del av graden.
Man bør også ha tettere kontakt med studentene enn man har i dag. I USA hadde jeg ukentlige prøver eller samtaler med forelesere for å vise at jeg forstod det vi lærte. Jeg ville blitt overrasket om én foreleser på NTNU kunne navnet mitt, foruten veilederen min.
Det bør være et mål at forelesninger er engasjerende i tillegg til å være krevende, at man jobber mot forståelse og ikke kun metodikk, og at studenter skal ha lyst til å studere i Norge fordi tilbudet er verdensledende.
Der er vi ikke i dag.
