Vitenskapelig publisering har et demokratisk problem

Forskning er avhengig av at forskere kommuniserer med hverandre. Ingen forsker alene kan bringe kunnskapen særlig langt fremover. Vi bygger på det andre har gjort, vi utfordrer hverandres resultater, og vi gjør våre egne funn tilgjengelige slik at andre kan bygge videre på dem.

Fakta

Curt Rice

• Curt Rice kom til Norge fra USA i 1991. Etter to år i Trondheim syntes han vinteren var for kort, lys og varm, og flyttet til Universitetet i Tromsø, der han jobbet frem til 2015 som førsteamanuensis, professor og prorektor for forskning.

• Etter det har han vært rektor både på OsloMet og NMBU. 

• Fram til i vår var han direktør i Fulbright Norge. Rice har også ledet Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, vært styreleder i Cristin, og har hatt flere andre roller i UH-sektoren.

• Curt Rice har blitt både kvotert inn og kvalitetskravert ut flere ganger. Han er nå direktør for cOAlition S.

Vitenskapelig publisering er det som gjør denne samtalen mellom forskere mulig. Og som i enhver samtale krever reell deltakelse minst to ting: Du må kunne høre hva andre sier, og du må selv få komme til orde.

Fra dette perspektivet har vitenskapelig publisering et demokratisk problem.

Den ene siden av problemet har vi snakket om lenge. Gjennom flere tiår steg prisene på abonnementer på vitenskapelige tidsskrifter så mye at stadig færre institusjoner hadde råd til å gi forskerne sine tilgang til forskningen de trengte.

Problemet rammet ikke bare universiteter i fattige land. I 2012 slo biblioteket ved Harvard alarm. Universitetets eget Faculty Advisory Council beskrev kostnadsutviklingen som «financially untenable». Selv ett av verdens rikeste universiteter mente at prisene på tidsskrifter var blitt så høye at de gikk ut over bibliotekets mulighet til å bygge opp andre samlinger, for eksempel av bøker.

Hvis selv Harvard opplevde dette som en alvorlig utfordring, er det lett å forestille seg situasjonen ved universiteter med langt mindre ressurser.

Dette var en viktig del av bakgrunnen for fremveksten av åpen tilgang. Tanken var både enkel og overbevisende: Forskning bør kunne leses av alle. Ikke minst gjelder det forskning som samfunnet allerede har betalt for.

På dette punktet har vi kommet langt. Stadig mer forskning er åpent tilgjengelig, og en forsker trenger ikke nødvendigvis lenger et dyrt abonnement for å lese den nyeste forskningen.

Men underveis har vi oppdaget at problemet er mer komplisert enn vi kanskje først trodde.

For en av de dominerende former for åpen publisering har vi i praksis bare flyttet regningen. I stedet for at leseren eller biblioteket betaler for å lese, betaler forskeren eller forskerens institusjon for å publisere. Disse såkalte APC-ene (article processing charge) kan beløpe seg til flere tusen euro for én enkelt artikkel.

Dermed kan vi få en ganske merkelig situasjon.

Satt litt på spissen kan en forsker ved en institusjon med små ressurser ha tilgang til å lese en åpent publisert artikkel, men ikke ha råd til å publisere i det samme tidsskriftet. Samtidig kan forskeren publisere uten å betale i et tradisjonelt abonnementstidsskrift, men kanskje ikke ha tilgang til å lese det kollegene har publisert der. Det er vanskelig å kalle det reell deltakelse.

Dette er også grunnen til at vi må løfte diskusjonen om vitenskapelig publisering et nivå. Spørsmålet er ikke bare hvordan vi kan gjøre forskningen åpen. Vi må også spørre hvem som faktisk får delta i den vitenskapelige samtalen.

For dersom forskning skal utvikle seg, må forskere kunne møte resultater, ideer og kritikk fra kolleger over hele verden. Og de må selv kunne bidra. Når muligheten til å lese eller publisere avhenger av hvor forskeren arbeider, eller hvor mye penger institusjonen har, mister vi potensielle bidrag til kunnskapsutviklingen.

Det er derfor «rettferdig» er blitt et viktig ord i diskusjonen om fremtidens publiseringssystem. (Jeg bruker det her som mitt forsøk på å oversette det engelske «equitable».) Det er også et sentralt mål i den nye strategien til cOAlition S: Et fremtidig publiseringssystem skal ikke bare være åpent, men også rettferdig.

Hva dette betyr i praksis, finnes det ikke ett enkelt svar på. Det finnes mange forslag, interesser og hensyn som må veies mot hverandre. Nettopp derfor trenger vi mer diskusjon om hva som egentlig er målet, før vi bestemmer oss for hvilke virkemidler som skal bringe oss dit.

Et godt sted å begynne er ganske enkelt: En vitenskapelig samtale er ikke åpen nok dersom alle får lytte, men bare noen har råd til å snakke.

Hva skal til for at alle faktisk kan delta?