Havvind i stor skala: Hvor skal kostnadene kuttes?

På Arendalsuka la NTNU, SINTEF og FME NorthWind fram rapporten Sustainable Large Scale Manufacturing of Offshore Wind. Rapporten handler om hva som skal til for å redusere kostnadene ved havvind gjennom forskning og innovasjon, standardisering og industriell skalering.

Bakgrunnen er ambisjonene som allerede er satt. Norge har en ambisjon om å tildele arealer for 30 GW havvind innen 2040. Landene rundt Nordsjøen har ambisjoner om 300 GW, mens EUs langsiktige ambisjoner er enda større.

Dette er store industrielle volumer. For Norge alene vil 30 GW innebære produksjon og installasjon av flere store turbiner hver uke over mange år. Dersom slike ambisjoner skal realiseres, må kostnadene ned, samtidig som produksjonskapasiteten i hele verdikjeden må økes betydelig.

Det er dette rapporten handler om. Hvor ligger de viktigste mulighetene for kostnadsreduksjoner når havvind går fra enkeltprosjekter til industriell serieproduksjon? Hvor kan forskning og innovasjon gi størst effekt? Hva kan oppnås gjennom standardisering av komponenter og grensesnitt? Hvor må kapasiteten i havner, fartøy, kabler og leverandørkjeder bygges ut?

Et hovedpoeng er at betydelige kostnadsreduksjoner ikke nødvendigvis finnes i den enkelte komponent. Mange av gevinstene ligger i grensesnittene: mellom turbin og understell, mellom design og produksjon, mellom installasjon og drift, og mellom elektrisk infrastruktur og marked. Skal havvind bygges i de volumene europeiske land har ambisjoner om, må hele verdikjeden utvikles som et industrielt system.

Rapporten presenterer derfor et veikart for hva som bør skje på kort, mellomlang og lang sikt. Ambisjonen er at dette skal være et levende arbeid som oppdateres etter hvert som teknologien, industrien og kunnskapsgrunnlaget utvikler seg.

Fra veikart til tall

Da rapporten ble lagt fram under Arendalsuka, presenterte jeg noen enkle tall for å illustrere størrelsen på ambisjonene. Med en forenklet kapasitetsfaktor på 40 prosent tilsvarer 30 GW om lag 105 TWh årlig produksjon, mens 300 GW tilsvarer rundt 1 050 TWh.

For dem som først og fremst er interessert i havvind og industriell skalering, er det nå mulig å hoppe til siste del av kronikken. For dem som vil være med på en liten opprydding i Nølands framstilling i «Kjernekraftutvalgets doble standard», er det bare å lese videre. Beklager at temaet nå endres, det blir klarere etter hvert.

Når et regneeksempel blir til en «verdsetting»

Etter at presentasjonen av rapporten var avsluttet, ba møtelederen oss forsøke å sette størrelsen på ambisjonene i økonomisk perspektiv. Poenget var å få et grep om størrelsesordenen for de som ikke har konverteringen av TWh til kroner helt klar.  

Regnestykket illustrerte at med en kraftpris på 1 kr/kWh tilsvarer 105 TWh en årlig bruttoverdi på 105 milliarder kroner. Inntektene er selvfølgelig relevante når man diskuterer kostnader, siden de over tid skal dekke investeringer og drift. Én krone gjør det samtidig enkelt for de fleste å justere regnestykket opp eller ned med andre prisforutsetninger. Denne enkle illustrasjonen kom altså på en slide eksplisitt merket «Eksempel: årlig verdi av kraftproduksjonen», der 1 kr/kWh sto oppført som en forutsetning.   Det var ikke en prognose. 

Nøland har misforstått dette. Han skriver at jeg la fram et regnestykke over hva jeg «tror norsk havvind vil bli verdt i fremtiden», at jeg «primært fokuserte på inntektene» – og at jeg med dette introduserte en dobbeltstandard i Kjernekraftutvalgets arbeid. Ingen av de tre påstandene er treffende. Ved å trekke inn Kjernekraftutvalget har vi beveget oss et godt stykke bort fra både rapporten og presentasjonen.

Kjernekraftutvalget sine analyser

Nøland hevder at Kjernekraftutvalget anvendte en annen standard da kjernekraft skulle vurderes, og at utvalget «la til grunn at kjernekraft ikke ville oppnå mer enn» rundt 55–60 øre/kWh i basisscenarioet.

Det er en misvisende beskrivelse av analysen i Kjernekraftutvalgets rapport. Utvalget, der jeg var medlem, hadde ikke som mål å forutsi framtidige kraftpriser. Analysene undersøker flere mulige utviklinger i kraftmarkedet, og basisscenarioet er ett av flere scenarioer, ikke utvalgets prognose for hva kraftprisen vil bli.

Utvalgets økonomiske konklusjon er en annen: Med dagens kostnadsanslag for kjernekraft må kraftprisene bli om lag to til fire ganger høyere enn dagens forventninger for at kjernekraft skal bli lønnsomt. Alternativt må kostnadene ved kjernekraft reduseres kraftig dersom framtidige kraftpriser utvikler seg omtrent i tråd med dagens forventninger.

Det er med lett undring jeg nå må presisere for Nøland at Kjernekraftutvalget naturlig nok ikke hadde noe å gjøre med havvindrapporten til SINTEF og NTNU. Dermed hviler Nølands resonnement om en «dobbel standard» på en sammenligning der han først feiltolker to uavhengige arbeider for deretter å fremme sitt eget syn. 

Energidebatten bringes heller ikke videre når faglige diskusjoner systematisk gjøres om til en kamp mellom teknologier ved å tillegge andre argumenter de ikke har fremmet og blande inn aktører som ikke er part. Det avsporer diskusjonen om de reelle utfordringene i energiomstillingen – og noen ganger fører det regelrett galt av sted.

Tilbake til havvindrapporten

For dem som hoppet over den lille avstikkeren: Havvind-rapporten peker særlig på tre nøkler til lavere kostnader – forskning og innovasjon, oppskalering av kapasitet og standardisering og samordning. Disse må virke sammen. Innovasjoner har begrenset verdi dersom de ikke kan industrialiseres. Oppskalering krever modne og repeterbare design. Standardisering kan gjøre begge deler mulig, men må samtidig bevare rommet for videre innovasjon.

Et annet hovedfunn er at noen av de største gevinstene kan ligge i grensesnittene mellom de tradisjonelle delene av verdikjeden. Det gjelder blant annet samspillet mellom turbin og understell, koordinering av fartøy, sene designendringer og digitale systemer som ikke snakker sammen. Et helhetlig verdikjedeperspektiv er derfor avgjørende dersom kostnadene skal ned i stor skala.

Veikartet peker på konkrete tiltak over ulike tidshorisonter. På kort sikt handler det blant annet om standardisering, datadeling og koordinering av nettarkitektur. På mellomlang sikt om havner som industrielle knutepunkter, serieproduksjon, koordinering av fartøy og nye løsninger for drift og vedlikehold. På lengre sikt handler det blant annet om et mer integrert nett i Nordsjøen og ytterligere industriell standardisering.

En oppskalering av denne størrelsen krever også stabile og forutsigbare rammevilkår og en troverdig pipeline av investerbare prosjekter. Miljø, natur, samfunn og arealkonflikter må samtidig håndteres. Rapporten går i mindre grad inn i disse spørsmålene, ikke fordi de er uviktige, men fordi formålet her er å undersøke teknologi, verdikjeder og industriell skalering.

Sustainable Large Scale Manufacturing of Offshore Wind er ikke ment som en fasit. Ambisjonen er å utvikle et veikart som kan oppdateres med ny kunnskap, erfaringer fra industrien og utviklingen i markedet.

Men diskusjonen blir mer interessant dersom vi bruker mest tid på de reelle utfordringene. Tillit, etterrettelighet og samarbeid i verdikjedene vil være sentralt. Det samme gjelder blant forskere. For havvind er en av de viktigste utfordringene nettopp hvordan kostnadene kan reduseres når teknologien skal skaleres fra enkeltprosjekter til industri.