Du er god nok – med eller uten fiskeslo

Hender og føtter var bundet sammen. Med hodet alene skulle de nye studentene dytte hver sin mutter bortover korridoren mens voktere i svarte kapper og heldekkende hetter ropte kommandoer: «Fortere!» «Kom igjen!» En mutter ble sparket tilbake. Arbeidet måtte begynne på nytt.

Fiskesloet ble sittende i, både i gangene og i tankene. Det minnet meg om et grunnleggende menneskelig spørsmål: Hvor langt er vi villige til å strekke oss for å høre til? Spørsmålet er særlig påtrengende når vi står i overganger. Når vi flytter hjemmefra. Begynner på et nytt studium. Vi mister fotfestet i noe kjent og prøver samtidig å finne vår plass i noe nytt.

Da blir behovet for tilhørighet ekstra sterkt. Samtidig ønsker vi å være oss selv. Å bli inkludert uten å miste vår egen stemme. Å være en del av noe større uten å gi avkall på den vi er.

Jeg husker selv overgangen til ungdomsskolen. Vi ble møtt av øredøvende buing fra de eldre elevene. «Sånn er det bare», fikk vi høre. «Dette må alle nye gjennom.» Mange opplevde det sikkert som uskyldig moro. Selv gruet jeg meg, og led meg gjennom buingen. Derfor håper jeg at latteren og smilene til studentene som kryper langs gulvet på Gløshaugen er ekte, og at de kun opplever overgangsritenes gode sider.

Felles opplevelser og det å stå i utfordringer sammen kan skape sterke minner, mestring og samhold for livet. Nettopp derfor har slike tradisjoner en så sterk tiltrekningskraft. Men hva skjer med dem som ikke ønsker, eller ikke kan, være med? Hva med studenten som ler sammen med de andre, men innerst inne opplever situasjonen som ubehagelig?

En tidligere veterinærstudent sto i sommer frem og fortalte at opptaksritualet i «Larvelaget» på NMBU var en medvirkende årsak til at hun nå har valgt å slutte på studiet. I den forbindelse peker veterinærene bak kronikken «Samhold uten døde dyr» på nrk.no på noe viktig. De minner oss om at selv om det kommuniseres at deltakelse er frivillig, oppleves situasjonen ofte annerledes når man er ny, ikke vet hva som venter og er omgitt av eldre studenter og sterke tradisjoner.

De beskriver hvordan få ønsker å være den som bryter ut av gruppen eller framstår som «den vanskelige». Spørsmålet er om fellesskapet også rommer dem som velger annerledes. Om det er like enkelt å reise seg opp og gå som det er å bli liggende. Om man kjenner at man fortsatt hører til dersom man sier nei.

Den amerikanske psykologen Carl Rogers bygget hele sin forståelse av menneskelig vekst på en radikal idé: Mennesker utvikler seg best når de opplever at egen verdi ikke står på spill. Når de møtes med det han kalte ubetinget positiv aktelse. Ikke fordi alt de gjør er riktig.

Ikke fordi de ikke skal utfordres. Men fordi de opplever at de er verdifulle som mennesker allerede før de har bevist noe som helst. Brené Brown skriver på lignende vis om hvor enorme krefter som går med når vi glemmer vår verdi og begynner å streve for å fortjene den. Når den kampen slipper taket, frigjøres energi til læring, mot, kreativitet og utvikling.

Dette er ikke bare et spørsmål om trivsel. Det er også et spørsmål om læring. Hvert år tar vi imot tusenvis av studenter som befinner seg i en av livets store overganger. Mange har flyttet hjemmefra. Mange kjenner ingen. For mange handler studiestarten først og fremst om å finne nye venner og et sted å høre til. Her har vi som undervisere en viktig oppgave, ettersom vi har stor makt til å legge betingelser for et godt læringsmiljø.

For før studenter våger å stille spørsmål, innrømme usikkerhet eller prøve og feile, må de erfare at de er velkomne. Psykologisk trygghet handler nettopp om dette: vissheten om at du ikke mister verdi eller status fordi du svarer feil, stiller et "dumt" spørsmål eller tenker annerledes enn flertallet.

Mange har de siste dagene blitt minnet om kraften i Kong Haralds berømte tale om norsk identitet. Den formidlet noe dypt menneskelig: Du er ikke verdifull fordi du passer inn i et bestemt ideal. Du er ikke verdifull fordi du består en prøve eller følger flokken. Du er verdifull fordi du er et menneske.

Universitetet skal utfordre og utvikle. Studenter skal strekke seg, lære og vokse. Men mot vokser best på et fundament av trygghet, ikke på frykten for å falle utenfor. Derfor håper jeg vi som undervisere, studenter og medmennesker tenker gjennom dette: Ønsker vi å bygge fellesskap rundt spørsmålet: «Hvor mye er du villig til å tåle for å få være en av oss?» Eller rundt budskapet: «Du hører til her allerede»?

Om noen har lyst til å krype gjennom korridorer dynket i fiskeslo: Helt greit. Kanskje til og med gøy. Bare de vet at de er gode nok – også uten fiskeslo.