NTLs vedtak bryter med retten til akademisk frihet

Vi kan slå fast nå, at NTL har gjort seg bort i spørsmålet om akademisk boikott av Israel. Først fattet NTL ved NTNU å kreve akademisk boikott av Israel. En ukes tid etter fulgte NTL ved Universitetet i Oslo i samme spor. Dermed har to av Norsk Tjenestemannslags universitetsavdelinger fremmet krav om at norske universiteter innfører politisk sensur av egne ansatte.

Den israelske militærmaktens krigføring mot den palestinske befolkningen på Gaza har medført forferdelige lidelser for en sivilbefolkning stengt inne i det som med rette er kalt verdens største utendørs fengsel. IDFs innmarsj kom etter at Hamas drepte og lemlestet tusentalls unge israelere.

Selektiv empati. En hel verden er med rette sjokkert og opprørt over de massive lidelsene sakesløse palestinere utsettes for. Den samme verden er litt mindre opprørt over drapene på 1400 sakesløse israelere. Hatet mellom de stridende parter synes uten bunn. Begge parter har for lengst kastet fra seg en hver forestilling om at det fins noe skille mellom stridende og ikke-stridende. I denne krigen er IDF og Hamas hjertens enige om dette: Alle mennesker på motsatt side er militære mål. I denne krigen fins ingen sivilister.

Det er som den franske abbeden Arnaud Amaury går igjen: Han som, under beleiringen av Béziers i 1209 ble spurt av en bekymret kommandant om hvordan man skulle skille mellom katolikker og hedenske katarer, svarte: «Drep dem alle, for Gud kjenner sine.»

Vi er der nå. Dette synes å være den militære logikken fulgt av IDF så vel som Hamas.

Når en av de størst fagforeningene ved NTNU krever akademisk boikott av israelsk akademia, og forankrer kravet i at noen av landets universiteter påstås å samarbeide med det militære, sier man at i denne striden eksisterer det ingen ikke-stridende. Alle israelske akademikere er legitime mål for sanksjoner.

Det er verdt å merke seg at Maya Wind, som har foretatt et dypdykk i israelske universiteters medvirkning til okkupasjonen, glir unna Morgenbladets spørsmål om hvor vidt en akademisk boikott av Israel bør føre til boikott også av universiteter i land som Kina og Iran.

Mye har vært skrevet om de såkalte «syv sønner» – kinesiske universiteter med tette bånd til landets militærapparat. Det er ingen god ide for verken NTNU eller noe annet norsk universitet å ha akademisk samkvem med disse universitetene, særlig der Kinas massive overgrep mot uigurene er involvert. Akademisk boikott av Kina som sådan er likevel ikke satt på agendaen, det være seg av NTL eller andre aktører med sterke meninger om akademisk boikott.

Man anfører at institusjonell boikott ikke berører den enkelte forskers rett og mulighet til faglig samkvem med israelske kolleger. Det er fikenblad av et argument. Hvor mange fremadstrebende forskere som ønsker å gjøre akademisk karriere i landet, vil risikere sine framtidsutsikter ved å aktivt bryte med en politikk innført med brask og bram av universitetet man søker karriere ved?

Antakelig noen. De godt etablerte, med faste professorstillinger og som har sikret seg forskningsfinansiering i år framover.

- Å legge hindringer i veien for de som tar andre valg enn dem man selv synes er de riktige, er det motsatte av akademisk frihet, skriver professor i rettsvitenskap, Hans Petter Graver.

Israel er et liberalt demokrati som fører en diskriminerende politikk overfor den palestinske befolkningen. Denne politikken er institusjonalisert i en grad at man kan kalle den apartheid. Israelerne lever i en rettsstat, palestinerne gjør det i den grad det passer majoritetsbefolkningen.

Det er en reell mulighet for at det israelske demokratiet ikke overlever Benjamin Netanyahu, og alle israelere, jøder som palestinere, blir rettsløse. Å isolere israelsk akademia vil ventelig påskynde en slik utvikling. 

Når et universitet, ved sin ledelse eller gjennom styrevedtak, fatter et politisk beslutning qua universitet, gjør man det på vegne av sine ansatte. Slike vedtak vil uvegerlig legge føringer på ansattes mulighet til å utøve sin akademiske frihet. At ledende aktører i en av norske universiteters største fagforeninger ikke forstår det, er nesten ikke til å fatte.

Les flere ledere her